Nyheter

Bjørn Eidsvåg: På tro og ære om tro og vranglære

Bjørn Eidsvåg tar et hardt oppgjør med barnetroen i sin nye selvbiografi. Den bærer også preg av alle kampene han har kjempet for å vie livet til musikken sin.

Bilde 1 av 3

Biografi

Bjørn Eidsvåg

«Tro og trass»

Aschehoug

###

I sin grønne ungdom spilte Bjørn Eidsvågs The Leeches ofte på arrangementer sammen med den første utgaven av gruppa Vestlandsfanden. Den nye selvbiografien hans bærer preg av en lang rekke andre møter med selveste Vestlandsfanden. Den fortoner seg som en lang kamp mot undertrykkende kristendom, og gamle fordommer mot nye kulturelle strømninger.

Etter et 65 år langt liv, over 40 av dem i nærheten av et eller annet rampelys, er det på tide at Bjørn Eidsvåg gir ut en selvbiografi. En mann som sannsynligvis har grublet litt mer enn gjennomsnittet, helt sikkert har opplevd mer enn de fleste av oss, og har et og annet å fortelle. «Tro og trass» har to naturlige hovedtema: hans forhold til religionen han vokste opp med, og musikken som han ble en så stor del av.

Som en sentral hendelse i formative år forteller han om da faren kom stormende inn på gutterommet og forlangte å få stoppet den kontinuerlige avspillingen av «Death Of A Clown», en singel med Dave Davies fra The Kinks. Faren forlangte at unge Bjørn, sannsynligvis nybakt tenåring på dette tidspunktet, fikk velge mellom Jesus eller The Kinks. Da får det bli The Kinks, svarte gutten, slengte plata etter faren, plukket den opp igjen, og spilte plata en gang til. Jesus fortsatte likevel å være en del av livet hans, og denne velkjente konflikten mellom tro og tvil preger boka.

Den første halvdelen handler mye om disse eksistensielle tankene fra oppveksten. Konfliktlinjene er lett gjenkjennelige for dem som har sett Eidsvågs suksessforestilling «Etterlyst: Jesus» i teatersaler landet rundt. Historiene fortelles med sterke skildringer av undertrykkende krefter, men også med en god porsjon humor der det passer seg. For mange vil disse problemstillingene være lykkelig irrelevante, men det er vanskelig å forholde seg likegyldig til bekjennelsene fra en som var rammet av dem. «Det er ikke nåde, det er nådeløst», skriver Eidsvåg om den tradisjonelle oppfatningen av tro og frelse, der truslene om å brenne i helvete til evig tid fortsatt sto sterkt. «Vi som bodde ved et av Nord-Europas største smelteverk, kunne levende forestille oss hvordan det var der», er min kandidat til å være bokas sterkeste setning.

Som nevnt til å begynne med, og som alle vet som har levd lenge i landet sammen med Bjørn Eidsvåg: Han ble grepet av musikken. Han spilte ikke bare plater med The Kinks, The Beatles og Bob Dylan, sistnevnte en mann som Eidsvåg mener Jesus ville heiet på. Han begynte å lage sanger selv! Og som vi var innom på disse sidene for bare to uker siden i forbindelse med Olav Solvangs bok «Rytmer rett i hjertet» om den kristne populærmusikkens historie i Norge: Motstanden mot ny takt og tone var formidabel.

Eidsvåg ble med i ten sing-gruppa Star Sing i Sauda. Her settes konflikten mellom det nye, lyse og det gamle, mørke på spissen: Han skrev tekster, musikk, arrangerte og koreograferte for koret. På skolen fikk han Ng (for eventuelle yngre lesere, en dårlig karakter) i både musikk og kristendom.

Bjørn Eidsvåg flyttet til Oslo i 1973 for å studere teologi. Han legger ikke skjul på at noe av det første han gjorde var å oppdage alkoholens gleder. Å være student var kjekkere enn å studere. Den venstreorienterte vekkelsen som hjemsøkte landet overbeviste Eidsvåg om at kristen tro også måtte få politiske konsekvenser. Livet med stadig mer musikk gjorde ham godt. Jo mer han jobbet med musikk og fikk det kristne miljøet på avstand, desto mer syntes han «deler av Kristen-Norge var preget av tilgjorthet og fasadespill. Det heftet en ubehagelig eim av arroganse ved mange kristne jeg møtte, en følelse av bedrevitenhet som ikke er sjarmerende på noen som helst måte», skriver han. Dette er harde, men godt begrunnede karakteristikker.

Eidsvåg forteller om årene som prest ved Lier psykiatriske sykehus, der noen av de mest kjente sangene hans ble skrevet. Denne delen av fortellingen gjør sterkt inntrykk. Det var her han fant ut at hans misjon ikke var å ha klare svar, men å lytte, og hjelpe pasientene til å finne svarene selv. Ut av denne erfaringen kom «Eg ser». «Skyfri himmel» er en annen gripende skildring av en skjebne han møtte her. Gjennom hele boka er sangtekster gjengitt for å illustrere erfaringene de er kommet fra.

Jeg måtte nærmest tvinges til å gå og se Bjørn Eidsvåg før jeg forsto at han var en av landets beste sangere og låtskrivere. Han var ikke ansett som spesielt tidsriktig i ei tid der man forlangte at musikken burde være opprørsk og alternativ. Når vi leser historien hans med egne ord forstår vi at Eidsvåg kjempet en hardere kamp som opposisjonell mot det etablerte enn de fleste sekulære rockeartister som raste mot sine overmakter. Han sloss mot fordommer i kristne kretser, men var også et offer for utenforstående som uforstående ikke kunne tenke seg at en kristen sanger kunne ha noe å melde. Dette siste kaster han ikke bort tid på.

Bjørn Eidsvåg dveler ikke ved sin egen suksess. Det store kommersielle gjennombruddet kom midt på 90-tallet. Han toppet listene, solgte hundre tusen album ett år, to hundre tusen det neste, men dette får bare en fjerdedel av plassen i boka. Han forsøker å ta et oppgjør med merkelappen «rockepresten» og de mer lettlivede tolkningene av Elvira Nikolaisen-duetten «Floden», men innser at de er kommet for å bli, og har lært seg å leve med dem.

Eidsvåg bekrefter ikke sitt rykte som levemann. Han legger likevel ikke skjul på at det har vært enkelte utskeielser. I boka «Hjemkomst» som kom i forrige uke fortalte Morten Harket at han bare har vært ordentlig full én gang, sammen med Magne Furuholmen og Bjørn Eidsvåg. Eidsvåg går mer i detalj om denne hendelsen, uten at vi skal avsløre mer. Han forklarer seg også om den beryktede «nektet øl – kastet askebeger på hotell»-episoden, som mer enn noe annet har gitt ham et godt rykte i rockkretser.

Dette er egentlig to fortellinger, en fengslende beretning om religiøs tro og trass, som boktittelen lover, og om det voksne livet som en av Norges mest folkekjære sanger og låtskrivere. De to delene er uløselig knyttet til hverandre, og rommer så mye at denne biografien godt kunne vært dobbelt så lang.

Mer fra Dagsavisen