Arbeideradelen ved Cellulosen i Moss

BYHISTORIE: Rett for jul i 2019 flyttet Dagsavisen Moss Dagblad inn i M-6-bygget på den gamle Peterson-tomta. Dermed fikk jeg arbeidsplass på samme området der min far jobbet sprengskift da jeg vokste opp på 1950- og 1960-tallet. Han jobbet hos hjørnesteinsbedriften M. Peterson & Søn. Men denne artikkelen skal først og fremst handle om Kristian Marthinsen, som jobbet ved Cellulosen i hele 70 år.

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Mitt sterkeste minne er at klærne hans luktet sterkt av cellulose da han kom hjem fra jobb. Og lukta fra M. Peterson & Søn, eller «Cell’osen» som mossinger flest kalte bedriften, var landskjent.

Mosselukta

Folk som gjestet Moss mislikte som regel eimen som til tider dominerte luftrommet i byen. At det var tilsvarene lukt i både Sarpsborg og Halden var det færre som brydde seg om. Men store fabrikker som Peterson i Moss, Borregaard i Sarpsborg og Saugebrugs i Halden, produserte papir og cellulose. Oppkoket av treflis og sulfat var nødvendig for å produsere cellulose, og denne prosessen førte til utslipp som ga fra seg en sterk lukt.
Men Mosselukta var en garanti for at produksjonen gikk som den skulle på fabrikken ved fossen, og var en sikkerhet for at et stort antall mossinger hadde jobb. Når noen påpekte ubehaget ved å trekke inn Mosselukta, svarte mange beboere med stolthet at «det lukter penger». Dermed var den diskusjonen avsluttet.

Konkurs i 2012

M. Peterson & Søn ble etablert i 1883, på tomta til gamle Moss Jernverk. Fabrikken var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Størmer var en foregangsmann innen den tidlige celluloseindustrien, og ledet byggearbeidene av cellulosefabrikkene på Hafslund, Bamble, Ranheim og Moss. Alle fabrikkene hadde store utslipp til luft og vann, og Størmers navn skapte uttrykket Størmerlukta. Det er denne lukta som senere ble kjent som Mosselukta. I april 2012 gikk bedriften i Moss konkurs, etter å ha gått med underskudd i flere år.

Hjørnesteinsbedrift

Peterson var en hjørnesteinsbedrift i Moss, og så sent som i 1969 hadde bedriften 900 ansatte. I 2006 var antallet Peterson-ansatte i Moss nede i 330, mens det ved konkurstidspunktet i 2012 var 260 personer som jobbet ved bedriften. I boka «Byoriginaler og andre kjentfolk i Moss» skriver den legendariske Moss Dagblad-redaktør og journalist, Frank «Montanus» Berg om et møte med den pensjonerte Cellulosearbeideren Kristian Marthinsen. Her er et utdrag fra den gang Frank Berg møtte Marthinsen i 1958. Kapittelet i boka er kalt «Arbeideradelen på Cellulosen»:

70 år på Cellulosen

«Nei, detta er vel ikke så mye å gjøre oppstyr av. Mange og lange arbeidsdager har det nok blitt. Men jeg skylder hu Magda, kona mi, en stor takk. Hu har streva og slitt all si tid, og holdt styr på ungeflokken. Og jeg har hatt min faste jobb.

Omtrent slik forløp samtalen da jeg like over nyttår i 1958 dro hjem til Kristian Marthinsen for å intervjue ham etter et langt liv på Cellulosen. Noen vil sikkert ikke tru det, men da den spreke 82-åringen rusla hjem fra cellulosefabrikken på nyttårsaften 1957, hadde han jobba ved M. Peterson & Søn i sytti år!

I Selskabet for Norges Vel finnes det intet annet menneske enn Kristian som har arbeidet så lenge i samme bedrift. Et raskt regnestykke foreller at Malakoffgutten har nedlagt over 200.000 timer på Cellulosen. Dette er lavt regnet, men gir et karakteristisk bilde av Kristian Marthinsens innsats. En rotekte adelsmann for arbeiderklassen.

Tolv år gammel var Kristian da han begynte som tomtegutt. Jobben besto i å fly ærend på tomta, og gjøre forefallende arbeid. Lønna på sju øre timen var kanskje ikke rare greiene, men ganske mye penger for en guttunge i 1888. Dette var bare ti år etter at far til konsul H.B. Peterson hadde kjøpt Jernverket. Den gang gikk hele bedriften med turbiner. Vannet fra Mossefossen ble ført i store renner over veien, og falt nedover bedriftstomta og drev vannhjula.

Som cellulosearbeidere flest opplevde Kristian barneåra på Verket. Faren hans jobba på Jernverket. Arbeiderboligene var på ett rom og kjøkken. En familie med tretten unger fikk leie en treroms leilighet.

Da Kristian hadde lest for presten, avanserte han fra tomtegutt til skiftarbeider. Som de voksne karene jobba han tolv timers skift. Men snart etter kom loven om at barn ikke skulle ha nattarbeid, men det holdt ikke for Kristian. Han var jo allerede skiftarbeider. Loven gjaldt bare for de nyansatte. Seksti av de sytti åra jobba Kristian som skiftarbeider. Tolv timers arbeidsdag var vanlig på fabrikkene før den første verdenskrig. Etter knallharde forhandlinger og streiker over hele landet, ble arbeidstida kuttet ned til ti timer. Men Kristians største opplevelse på fabrikken, var reformen med åtte timers arbeidsdag, som kom i 1919. Gutta trodde nesten ikke at det var sant. Å ha fri fra jobben, mens det nesten var dagslys vinterstid, var gildt.

I de første åra var lønna 20 øre i timen. Senere økte den til 25 øre. Ikke så mye å fø opp åtte unger på, så det ble spist atskillig med grøt, sild og poteter. Men arbeiderne fikk gratis ved og flis, som var kjærkomment vinterstid. Et par griser og noen høns hjemme i Høienhaldgata hjalp godt på husholdninga. Kristian var forresten den første som bygde hus på Malakoff.

Sølvhåndtak og fine greier

Blant familie og venner unnlot han aldri å fortelle om den gang han var sjukmeldt og møtte selveste konsulen på byen. Kristian hadde da for lengst fått Kongens fortjenestemedalje for femti års arbeid.
– Jeg ser at De drar litt på beinet, bemerket konsulen.
– Ja, noe må en jo slite med, humra Kristian.
– Men jeg kunne kanskje trengt en stokk.
– Her skal De få min. Den har De sannelig fortjent, sa konsul Peterson. Smilende og fornøyd rusla Kristian hjem. Han hadde fått konsulens spaserstokk med sølvhåndtak og fine greier.»
paul.norberg@dagsavisen.no

Kilder:
Frank Berg: «Byoriginaler»
lokalhistoriewiki.no