Nyheter

48 døgn på flåte i Atlanteren

I forbindelse med planene om å reise et krigsseilermonument i Moss, er det kommet forespørsler om å lansere krigsseilerartikler i vår serie om byhistorier. Denne gang skal vi gjøre som NRK og TV 2; vi kommer med en reprise fra 2017. Om krigshelten Johan Hansen Moe.

Bilde 1 av 2

Av: Bjørn Sagdahl, pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet Nord

Johan Moe var bosatt i Moss fra 1980-tallet. Han overlevde 48 knallharde døgn på en flåte i Atlanterhavet, etter at skipet MS Moldanger ble torpedert 27. juni 1942. Johan Moe, og de øvrige sjøfolkene som overlevde på flåten, ble hyllet som krigshelter i New York.

Men på rederikontoret i New York betydde ikke heltestatusen mye. Johan Moe og hans skipskamerater fra flåten fikk beskjed om at de kun fikk en ukes hyre, etter at de hadde forlatt skipet. At skipet ble torpedert og at sjøfolkene ikke akkurat var på ferietur på redningsflåten ble ikke vektlagt. Johan var bitter på både rederi og myndigheter etter krigen.

Det er etter hvert blitt anerkjent at det var en gruppe deltakere som ofret svært mye i krigsårene; nemlig krigsseilerne. Nær fire tusen mann mistet livet gjennom de seks lange åra som krigen til sjøs varte. Noen av dem overlevde som ved et mirakel, men ble merket for livet. En av dem var Johan Moe, opprinnelig fra Brønnøy på Helgeland, men som senere slo seg ned i Moss. Han fikk sin krigsmedalje alt i 1942 og St. Olavs medalje i 1944. Senere fulgte flere medaljer og æresbevisninger.

Våren 1942 finner vi ham som ung matros om bord på M/S Moldanger, tilhørende Westfal-Larsens rederi og i linjefart på Sør-Amerika. "Vi mønstrer ikke av denne skuta før den ligger på bunn" ble det ofte sagt blant mannskapet. Og de mønstret ikke av frivillig. Skipet ble senket 27. juni 1942 av den tyske ubåten U-404, ført av kapteinen Otto von Bülow.

M/S Moldanger hadde forlatt Buenos Aires noen uker i forveien med en last av huder, ull og olje. Skipet skulle til New York. Det gjensto bare et døgns seilas, da torpedoen traff. To mann i maskinen døde umiddelbart. Skuta var flerret opp og var ikke til å redde. Det var bare å gå i båtene. Da kom torpedo nummer to rett der de strevde med å sette ut babord livbåt. Nye liv gikk tapt og de overlevende samlet seg på en overfylt livbåt, en lettbåt og to flåter.

Johan Moe stormet til brua da den første torpedoen traff, men ble beordret til å hjelpe til å sette ut livbåtene på poopen. På veien akterut stakk han innom lugaren for å hente sine papirer. Uheldigvis traff den neste torpedoen området der Johan Moe hadde sin lugar. I neste sekund lå han i havet. Skadet og omtåket kjempet han for å komme til overflaten. Hvordan han hadde havnet der, var mer enn et under. Trolig hadde han blitt blåst eller sugd ut gjennom hullet i skutesida. Skoene og strømpene var flådd av, føttene var skadet av glødende fragmenter, og ryggen og en fot smertet. Likevel maktet han å svømme gjennom et tykt, vått lag av ull fra lasten fram til en flåte. Kort etter dukket ubåten opp og det ble spurt etter kapteinen. Svaret var at han hadde omkommet. Von Bulow hilste militært og ytret et «sorry». Så var de alene.

De som hadde overlevd var nå samlet på en livbåt, en liten lettbåt og flåtene. Hele 13 mann var savnet og to var livstruende skadet. Det hastet med å få medisinsk hjelp og de fant ut at det beste var å splitte opp. Johan Moe skulle fra da av tilbringe døgn etter døgn på en liten flåte på 2x3 meter sammen med fire andre. En flåte som ikke var utstyrt for overlevelse utover noen få døgn, og hvor det viste seg at skipskjeksen var ubrukelig grunnet en utett beholder. Ni mann sto nå overfor den formidable utfordringen å holde seg i live på to små flåter som sjøen til stadighet vasket over. Det ble en utfordring som krevde det ypperste av utholdenhet, sjømannskap, styrke og vilje til å overleve. De ble utsatt for mangel på mat og vann, brennende solskinn, kalde netter og stormer med regnskyll. Med oppfinnsomhet samlet de regnvann, fisket etter småfisk med improviserte redskaper, samt at de maktet å fange tre havskilpadder. Tørket fisk, blod, fett og noen kjøttslintrer holdt dem levende til redningen kom; etter hele 48 døgn. Livbåten med 15 overlevende etter at en hadde dødd av skadene, hadde blitt reddet etter noen få dager. Og lettbåten med seks mann om bord ble plukket opp åtte dager senere. Etter hvert hadde de gitt opp håpet om å få se igjen de ni som de hadde forlatt på havet. Men i krigstid kan også undere skje, og de ni hadde blitt plukket opp av et norsk fartøy som til og med hadde to leger om bord. En av skytterne på M/S Washington Express hadde sett flåtene gjennom kanonsiktet og kapteinen bestemte seg for å sjekke dette ut. Det viste seg at dette var sjømenn i nød og ikke en ubåtfelle. I New York ble de hyllet som helter og med store avisoppslag. De hadde overlevd mot alle odds.

Torpederingen av Moldanger ble fulgt av andre dramatiske episoder i Johan Moes liv. Men han overlevde, stiftet familie og kom til Moss etter å ha bodd i Sverige i mange år. Hva han bar på av minner og følelser kan knapt noen vite, men han var en av de heldige som likevel maktet hverdagen. Og han holdt kontakten med flåtekameratene resten av livet. Selv bidro han med opptegnelser og artikler i bøker om krigsseilerne, og ble blant annet en viktig kilde til den krigsseilerboka; «Torpedo på babord». Mange i Moss var neppe klar over den innsats han hadde ytt gjennom krigsåra da han gikk bort. Slik var det for mange krigsseilere. Nordahl Griegs verselinje «Evig heder skal de ha» er tilegnet personer som Johan Hansen Moe.

Denne artikkelen er skrevet av Bjørn Sagdahl, som er pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet Nord. Han har tidligere seilt i utenriks sjøfart mens det ennå var krigsseilere på norske skip. Bjørn Sagdahl har skrevet boka «Torpedo på babord», der Johan Moe var en sentral kilde om senkningen av M/S Moldanger i 1942. De vedlagte bildene i teksten er i privat eie, arvet etter hans onkel John Bakkmyr, som var sammen med Moe på flåten. De 48 døgnene på flåte skapte et livslangt vennskap.

Artikkelen er redigert av Paul Norberg.

Mer fra Dagsavisen