Etter at Anja mistet storebror Ari Behn, forsto hun hva hun måtte gjøre i livet sitt

Nå tråkker hun opp nye spor drevet av en utbrytertrang som har vært der lenge, men som ble forsterket av at hennes storebror og bestevenn så brått gikk bort.

Inne i det arkitekttegnede huset i Fredrikstad, på en åskam over et landskap av Kråkerøy-jorder og fjorden man ser på en klar dag, jobber en forkjølet Anja hjemme. Atelieret på Hydrogenfabrikken like utenfor Gamlebyen er litt for kaldt på en forkjølsesøm førjulshverdag. Her på Kråkerøy bor hun med ektefellen og legen, Christian, og den 13-år gamle sønnen Sebastian, etter at storebrødrene, 22-åringen Isak og 27-åringen Ask, forlengst har flyttet hjemmefra.

Siden mars i år har Anja hatt permisjon fra jobben som formidler og kurator ved Galleri F 15, på Jeløya i hjembyen Moss.

– Jeg ønsket et års break der hovedhensikten har vært å dykke inn i mitt eget uttrykk. Det er jo tøft å skulle gjøre det uten lønn, men veldig viktig for meg å gjøre, sier Anja.

[ Hilde Hagerup mistet pappa Klaus rett før jul for tre år siden: – Det å snakke om sorgen vi bærer når vi mister noen, er viktig (+) ]

Pushet fra en storebror

Hun ble uteksaminert fra kunstakademiet i Krakow da hun var 34. Da hadde hun jobbet med kunstformidling i flere år allerede. Familien bodde i Krakow mens ektefellen studerte medisin. Hjemme ble det jobb ved Østfold Kunstsenter og Galleri F 15, hvor hun de siste årene har jobbet fullt, blant annet med det kjente galleriets utstillingsprogram.

– Så i alle disse årene har jeg vært mer engasjert i andres kunst enn min egen. Jeg har bygget opp andres utstillinger og jobbet med formidling av andres kunst. Noe som har beriket meg og som har vært spennende å være med på. En enorm faglig kompetanse. Ikke minst liker jeg å løfte andre. Men nå var tiden inne for en omveltning, sier Anja.

Ari mente jeg var i overkant beskjeden på egne vegne. At omverdenen i større grad måtte få se hva jeg jobber med.

—  Anja Bjørshol

På Hydrogenfabrikken på Øra har hun i mange år hatt sitt atelier. Der har hun også jobbet med sine to brødre, Ari og den fem år yngre broren, Espen Mathias Behn. I september i 2017 holdt de tre søsknene en felles utstilling i Moss Kunstgalleri. Ari med nye malerier, Anja og Espen med hver sine installasjoner. Det var Anja som fikk ideen. I tiår etter tiår hadde de tre søsknene levd seg inn i hverandres liv, og vevd seg en felles historie. Skulle de ikke stille ut sammen?

Det ble en prosess der de tre søsknene som hadde vært så nære siden barndommen, møtte hverandre igjen på en ny felles plattform. Gledesfylt, nært og med et profesjonelt overblikk fra kunstkurator-søsteren blant dem. Men for henne ble det også et puff fra brødrene i retning av å motivere Anja til å eksponere sin egen kunst mer.

– Både Ari og Espen har vært pådrivere for at jeg må våge å komme meg ut. Ari mente jeg var i overkant beskjeden på egne vegne. At omverdenen i større grad måtte få se hva jeg jobber med.

[ Anja Bjørshol: – Jeg tror ungdommens inkluderingsevne vil definere samfunnet vårt videre ]

Panikken over «aldri mer»

Bare snaut 16 måneder etter søsknenes utstilling var ikke Ari lengre.

Anja gikk inn i en fase hvor hun ikke klarte å konsentrere seg.

– Jeg husket knapt hva jeg leste, hva jeg jobbet med. Fikk en fullstendig konsentrasjonssvikt. Jeg har lært at sorgen kommer i ulike faser. Først var det sjokk og sorg. Så kom konsentrasjonen tilbake. Nå er det et sterkt savn, som nesten kan arte seg som en panikk over ikke å skulle få møte ham igjen, forteller hun.

Den 14 måneder eldre storebroren som hun sto så nær og snakket med hver eneste dag. Men med tapet av Ari så ble det også klarere hva Anja måtte gjøre.

– Det var en totalopplevelse av at tiden var inne. Også aldersbetinget. Jeg begynner jo å bli en voksen dame. Jeg blir 48 i mars. Skulle jeg gjøre det, måtte det skje nå. En mental endring hadde skjedd og gjorde at alle brikkene falt på plass for denne utbrytermanøvren, sier Anja med et varmt smil.

[ I 1981 tegnet Irene Skår de første, prøvende skissene til det som skulle bli begynnelsen på gla'strekene de fleste kjenner igjen i dag (+) ]

Kunst i fengsel

Mens hun har mer tid der i atelieret sitt, har det også kommet helt nye oppdragsmuligheter i hennes vei, som har gitt nye perspektiver og funn. På oppdrag for Kulturdråpen har Anja i høst reist rundt i fengsler i Østfold.

Jeg har lært at vi har så ekstremt mye å lære og hente, ved å fange opp mennesker som ikke blir sett, på et mye tidligere stadium.

—  Anja Bjørshol om kulturarbeid i fengsler

– Etter 25 år med formidling, har jeg nå reist rundt som Anja som kunstner og utøver og hatt med meg mine objekter, min palett og ledet dem inn i mitt univers, forteller Anja om workshopene i Halden fengsel, Kvinnefengselet i Sarpsborg, Indre Østfold fengsel, samt rusinstitusjoner.

– Det har vært ekstremt givende. Det har vært en plattform for likesinnethet. Det har vært gledesfylt og interessant å få oppleve menneskemøter på denne måten. At Monica Leander, som er primus motor for dette prosjektet, har fått det til, opp på et slikt nivå, er helt fantastisk enestående, sier Anja om kulturrådgiveren som leder det fylkesdekkende prosjektet, Kulturdråpen i Viken.

– Hva har det endret for deg?

– Jeg har lært at vi har så ekstremt mye å lære og hente, ved å fange opp mennesker som ikke blir sett, på et mye tidligere stadium. Hvis man får til dette, er det også mulig å skape en endring på et tidligere tidspunkt. Det handler om å bli vist omtanke og respekt. Det er kanskje noe vi burde bli flinkere til i hverdagen generelt? Og viktigheten av å gi de innsatte høykultur og kvalitet, at de får oppleve profesjonell kunst i alle sjangre, er helt essensielt... Det gjenspeiler igjen respekten for de som virkelig trenger det mest. Alt annet vil ikke kunne fungere på samme måte. At kunstnere og utøvere som besøker fengslene og institusjonene har en stor respekt og ydmykhet for eget uttrykk, gjenspeiler opplevelsen de blir gitt.

Gjennom fem timer lange økter i hvert fengsel er det ikke minst tilstedeværelsen og takknemligheten til de innsatte som sitter igjen som en sterk opplevelse hos Anja:

– Det å oppleve hvordan de åpenhjertig har kastet seg ut i noe ukjent. Det har vært menneskemøter som har vært så berikende. Kanskje ufarliggjør man også temaer når man møtes på en helt annen arena, der det ikke føles påtvungent å skulle snakke om ting. Det å kunne fordomsfritt ha omsorg for hverandre. Gjennom tilhørighet kjenner man at det finnes håp, sier Anja.

[ Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato (+) ]

Tomrommet etter Ari

Tilbake i atelieret der Anja er helt alene, kan tvilen hjemsøke henne:

– Der kommer spørsmål som: «Er min kunst viktig i alt som rører seg der ute?» Men det er det skrittet jeg må ta i prosessen ved å være bare meg. Jeg har vist kunsten min før, men alltid sammen med andre, aldri i en separatutstilling. Nå håper jeg å kunne jobbe mot det neste år.

I prosjektrommet på Hydrogenfabrikken kan kunstnerne som leier der, få testet kunsten sin i møte med andre kunstnere.

– Jeg hadde en visning der for noen uker siden. Det føltes ekstremt skummel, men samtidig trygt å gjøre det blant likesinnede. Folk som kjenner meg. Det å ha et slikt kunstnerfellesskap er helt avgjørende. Det å kunne dele, sparre og bli pushet i riktig retning. Kunstmiljøet i Fredrikstad er veldig bra. Viktigheten av å være organisert, som vi blant annet er gjennom kunstunion Sirius, gjør at vi står sterkt sammen. Under visningen var tilbakemeldingene gode også på at det hadde skjedd en endring i uttrykket.

– Hvordan?

– Materialvalget, paletten. Uttrykket er mer ladet. Det handler vel om en slags indre følelse jeg vil ha frem. Det ville vel ha vært rart ellers. Klangen er blitt annerledes. Det er mer av det sårbare i meg, kanskje? Det har vel vært en slags katarsis. Det å få ro i sorgen har gitt en tillit og slags respekt til meg selv. Tillit til omverdenen og tillit til meg. En styrke hvor jeg våger. Jeg våger å gå fullt ut hvor møtene mellom materialer er mer ladet. Mellomrommene enda tydeligere. Det er flere som sammenligner uttrykket mitt med musikk. Og det er jo egentlig det jeg gjør, jobber med klanger. Leter etter bestemte klanger i møte med materialene.

Nå er det et sterkt savn, som nesten kan arte seg som en panikk over ikke å skulle få møte ham igjen.

—  Anja om sorgen

Sårbarheten er høyst tilstedeværende i det bykset Anja nå har tatt. Og der kjenner hun tomrommet etter Ari så inderlig.

– Så alene som jeg har følt meg uten Ari, har jeg aldri gjort. Det tospannet vi var, i tykt og tynt. Han var alltid den støttende. Når jeg tvilte på meg, var han der. Jeg kan fortsatt høre ham si «Kom igjen, Søs, det går bra!»

Å bevege seg utenfor de opptråkkede stier, helt alene, har vært eksistensielt, erkjenner Anja.

– Det å våge å kjenne på en total ensomhet, være i den, og oppleve at det går over i en styrke, gir en meningsbærende tilværelse. Å stå alene i verkstedet har gjort tankerommet større. Det blir mange flere mentale reiser, som kan være skremmende. Men jeg har våget å stå i det. Jeg har blitt mye mindre redd. Det handler også om å gjøre sorgen til en styrke, sier hun.

Nærværet

Ari gikk bort 25. desember for to år siden. Men for Anja kjennes merkedagen månedlig:

– Den 25. i hver måned, kjenner jeg at det skurrer i meg, sier Anja.

Familien valgte åpenhet rundt Aris bortgang. Anja kan ikke få understreket nok hvordan dette har hjulpet dem gjennom tiden etterpå.

– Det har ikke vært noe stigma og helt essensielt for oss at vi har vært så åpne om det sammen.

– Har du hatt behov for å gå til psykolog?

– Det er alltid fint å snakke med noen utenforstående. Det å sortere tankene og få noen nøkler og verktøy for hvordan du kan håndtere de ulike fasene, eller det å få høre at det du nettopp opplever, er normalt i en sorgprosess.

– Men julen skal vi heldigvis feire! Da er vi sammen alle sammen, der barn i alle aldre lager liv og røre. Så opplevelsen av jul blir uansett rik.

Ari føles alltid nærværende for Anja. Hun har også storebrorens skjorter, dresser og smykker der hjemme.

– Jeg har de ofte på meg. Det er rart hvor viktig det har vært, bare å ha noe fra ham. En slags rustning kanskje, sier Anja.

Og i entreen står altså Aris boots. Hans avtrykk blir aldri borte. Her har han kommet for å bli.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen