Leder: Mørket på gledens dag

Leder, Dagsavisen

For tredje gang på kort tid er nasjonen Frankrike rammet av det som også denne gang fremstår som terror. Om det er en frittstående terrorist eller en krigersk organisasjon bak ugjerningen, er i skrivende stund uvisst. Det er også underordnet som en første reaksjon. Vår aller første tanker går til ofrene, både drepte og skadde, deres familier og til nasjonen Frankrike som fikk ugjerningen i fanget mot slutten av feiringen av sin nasjonaldag.

FNs sikkerhetsråd og verdens statsledere uttrykte en uforbeholden sympati med Frankrike etter hvert som alvoret i Nice ble klart. Også for statsministre og statsoverhoder er det begynt å gå rutine i å fordømme terror. De kan, i likhet med Frankrikes folk, kjenne på oppgittheten, fortvilelsen og hjelpeløsheten når slik skjer igjen og igjen. Europamesterskapet i fotball var et mulig terrormål, men ble gjennomført uten annet enn slagsmål mellom supportere. Nå skulle Frankrike senke både skuldrene og beredskapen. Så skjedde 14. juli 2016.

Den nyere bølgen av terror i Frankrike ble innledet med angrepet mot den frie ytring og satiremagasinet Charlie Hebdo 7. januar 2015.  I november i fjor ble konsertstedet Bataclan hovedmålet for flere angrep i Paris og totalt var det 130 drepte.

14. juli 1789 ble middelalderfestningen Bastillen i Paris stormet og denne symboltunge festningens fall var et kritisk øyeblikk i den franske revolusjon. I en blodig frigjøringskamp ble Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter skapt og året etter, i 1780, ble dagen markert som folkets frigjøringsdag. Dagen feires med både militærparader og fyrverkeri.

I generasjoner fremover vil nasjonaldagen være merket av gårsdagens mørke gjerning. Men nasjonaldagen er også en dag der mennesker samles naturlig og de klarer å ta 14. juli tilbake til det som holder dem sammen snarere enn det som skiller de aller fleste mennesker i verden fra de ytterliggående få.