Kvinnene som glir på Glomma

I 2013 bestemte kommunen at byferjene skulle være gratis, og dette året økte passasjertallet fra 350.000 reisende i 2012 til 825.000. I fjor benyttet 1,4 millioner mennesker seg av Fredrikstads kollektivtransport på elva. Gratistilbudet trekkes fram som en av grunnene til at Fredrikstad ble kåret til Norges mest attraktive by i 2017.

I dag har byen seks ferjer i drift, som er oppkalt etter henholdsvis revydronningen Vivi, dansedronningen Randi, frelsesarmésoldaten Asta, politikeren Thora, teaterdama Sissi og Godvakker-Maren fra Oskar Braathens film fra 1940. Men hvem var egentlig kvinnene som har satt navn til ferjene?

Ble rodd over elva

Allerede da byen ble grunnlagt i 1567, forelå det et kommersielt ferjetilbud til byens befolkning; man ble rodd over elva, den samme strekningen hvor gamlebyferja kjører i dag. Det var datidens kollektivtransport.

I 1875 kjøpte kommunen opp ferjestedet av private eiere, satte inn dampbåter – og siden har det vært i kontinuerlig drift, noe som gjør det til verdens eldste kontinuerlig drevne passasjerskipstilbud.

I 1956 var det tre millioner reisende med ferja, men så kom Fredrikstadbrua i 1957 og bruken dalte enormt, inntil den tok seg opp igjen på 70-tallet.

Ga navn til den eldste

I 1978 kom Go’vakker Sissi, som er den eldste av ferjene som gynger langs Glommas munning i dag. Ferja er oppkalt etter Sissi Apenes, en av byens store teaterdøtre, som blant annet skrev Byoperetten, som ble satt opp i 1957.

– Mormor brukte mye tid i teatret, men hun holdt ikke på med det da jeg vokste opp. Så hun fikk mye tid til barnebarn, men lite tid til døtrene sine, forteller et av Sissis barnebarn, Beate Scheele.

– Hun var en bestemt dame, ikke en sånn varm mormor med svære bryster som sitter i gyngestolen med ungene på fanget. Hun var veldig samfunnsbevisst, glad i diskusjoner og opptatt av dannelse. Og så likte hun fargen lilla, husker Scheele.

Fram-teateret

Da Sissi Apenes, som ble født i Kristiania i 1893, kom til Fredrikstad i 1917 etter å ha møtt Rolf Apenes på skiferie, hadde hun allerede full scenekunstutdannelse bak seg. Men hun bestemte seg for å gå i både danse-, sang- og talelære. Etter hvert begynte hun å jobbe som instruktør, og hennes første forestilling i byen ble Fram-teaterforestillingen «Gåsens død». Fram-teateret ble hennes hjertebarn, og gjennom dette produserte hun revyer, farser og lystspill. Sissi var glad i Arbeiderforeningen, og mente det var et godt sted å produsere forestillinger, hvor publikum var lydhøre, men langt fra nådige i sin dom.

I konflikt med Gestapo

I lokalhistoriker og lærer Svein Skahjems bok, «Fredrikstad-kvinners historie», som tar for seg 36 kvinner fra 1600-tallet og fram til moderne tid, står det skrevet om Sissi Apenes siste forestilling med Fram-teateret. Og om Bjørnstjerne Bjørnsons «Geografi og kjærlighet», som hun satte opp under krigen. Gestapo var ikke fornøyde med dette, blant annet fordi hun brukte et kjempestort kart over Svolvær – i Svolværraidets dager – i tillegg til Norges grunnlov.

Hun fikk forbud mot å noen gang beskjeftige seg med teater igjen. Sånn ble det jo ikke, men Apenes vendte også nesa mot andre arbeidsområder. På tross av at hun ikke var utdannet logoped, fikk hun jobb som logoped for barn på daghjemmet Brattlia. Hun dro god nytte av erfaring fra å ha privatundervist ordblinde barn og fra stemmebruksundervisningen sin.

– Hun fikk kusina mi til å snakke igjen etter en lammelse, forteller barnebarnet.

Sissi Apenes har definitivt tråkket opp en vei for teaterinteresserte kvinner i Fredrikstad. Såpass bemerket gjorde hun seg, at hun har fått en vei i Bydalen oppkalt etter seg, riktig nok kun ved fornavn. Hun døde i 1984.

Fra teater til dans

I 1981 kom Go’vakker Randi, som i likhet med sin forgjenger er bygget av stål. Randi Bang Gullord var dronningen av dans i Fredrikstad. Randi ble født i Oslo i 1923 og flyttet til Fredrikstad fire år senere. Hun var danser, instruktør og amatørskuespiller, og preget i mange år Arbeiderforeningens revyscene. Hun var sammen med Sissi Apenes en av drivkreftene bak Byoperetten.

Gullord startet danseutdannelsen sin i 1945 og avla instruktøreksamen ved Norges danselærerforbund som 24-åring. Her ble hun senere æresmedlem. Som 25-åring deltok hun på verdenskongressen for danseinstruktører i England, og overtok et danseinstitutt i Fredrikstad og Sarpsborg samme år. Hun ble selv en slags institusjon i byen, ble kalt byens «Leading lady», og lærte bort dans og dannelse til barn i 45 år. I 1986 mottok hun Kongens fortjenestemedalje. Randi, som var fast fotballtilskuer på gamle Fredrikstad stadion gjennom tykt og tynt, døde i januar 2007.

Fargeskifter

Ferjene har vært både grønne, gule, og er nå malt i det bypatriotiske røde og hvite. Designet har også vært relativt likt, men etter Go’vakker Randi endret det seg en smule. Men det var ikke en selvfølge at ferjene skulle fortsette å se ut som de gjør.

– Jeg hadde ganske mye med designet å gjøre, og var fornøyd med at vi fikk beholde det som det er. Det var store krefter i sving for å få et helt nytt design, forteller Bernt Olsen, pensjonert arbeidsleder for ferjetrafikken i Fredrikstad kommune.

– Vi hadde de gamle tegningene fra Sissi og Randi som vi bygde videre på, og mye har endret seg på grunn av lover og regler. Vi har modernisert dem, for det har jo rent mye vann i elva siden den gang. Men det er fortsatt et design folk assosierer med Fredrikstad, sier han.

Et fyrverkeri på scenen

Fra scenepersonligheten Randi til en annen. Få kulturkvinner har vel bemerket seg så mye i Fredrikstad som Vivi Haug. «Torpekjærringa», revydronninga og VG-dama som hadde kjøpt «bekentærningær» (baconterninger) gikk bort i 2014. Og med henne – en personlighet som få.

I 1991 kom den første Vivi-ferja, som ble bygget i Nederland i 1985 og som siden ble solgt til Strømstad. I 2002 ble Go’vakker Vivi II innviet – den siste av byferjene som er bygget i stål. Denne ferja fikk navnet Vivi II fordi man ikke ville at Vivi-navnet skulle forsvinne med den første Vivi-båten.

– Når Vivi kom på scenen, var hun en eksplosjon og et fyrverkeri av en ungdomskraft. Hun gikk aldri tom for ord, for å si det sånn, sier Talina Hansen Skogseth, mangeårig venninne og kollega av Vivi Haug.

De gjorde sin første forestilling sammen i 1991, med «Stud. Sørensen» på Pizzaniniteatret, samme år som byen fikk den første Vivi-båten. De to har høstet mye latter med karakterene Rut og Tutta, og gjennom farsene med Champagnekvartetten.

Vivi Haug skinte på Fredrikstads revy- og teaterscener gjennom flere tiår. Hennes første rolle i Fredrikstad var på Studiescenen utenfor Bibliotekets aula i forestillingen «Født i går» i 1962. Siden fortsatte hun å prege Fredrikstads revyscener. Røde Mølle ble praktisk talt et annet hjem for henne, selv om hun foretrakk å aldri forlate Prestelandet.

– Det var en nemesis over hver generalprøve vi hadde på Røde Mølle. Alltid falt Vivi av scenen, av trappa opp til scenen eller tråkket over. Så hvert eneste år ble hun liggende med vrikket eller forstuet fot, blåmerker og sånt. Det var gjentagende, men hun ga seg ikke, og skravla, smilet og entusiasmen var like tilstedeværende likevel, forteller Hansen.

– Var en skravlekjerring

Vivi ble rikskjendis i godt voksen alder, som hele Norges VG-kjerring, og senere som ond mor i Lange Flate Ballær. Hun elsket FFK, nyheter og debattprogrammer, og lot aldri muligheten til en diskusjon gå fra seg. Hun beskrives som en dame som var omsorgsfull og som brydde seg om alle rundt seg. Nesten i overkant, ifølge Hansen.

– Det er en grunn til at hun ble så godt likt og fikk et folkelig renommé. Var det noen som var plaget eller hadde det vondt, så stoppet hun bestandig for å hjelpe. Hun snakket med alle og var veldig oppmerksom på andre, kanskje til tider litt vel mye, når hun kunne ringe familien 10-15 ganger om dagen for å høre at alt var bra, ler hun.

– Alle vet jo at hun var en skravlekjerring. Faren hennes sa at hun var vaksinert med grammofonstift, men jeg tror at fobier og angst var med på å gi utslag i munndiaré. Hun tok ikke heis og kjørte ikke i tunneler. Men vi tok Drammenstunellen med henne en gang, og da gikk skravla konstant, for da tok redselen over. Den der ungdomskilden av energi som hun hadde var jo helt utrolig, helt til det siste. Jeg savner ho fælt, sier Hansen.

25 millioner i året

Det stadig økende antall reisende, har gjort at ferjene får flere og flere avganger. Nå kjøres det ferjer mellom Cicignon og Gamlebyen, mellom Gamlebyen og Gressvik og mellom Selbak og Lisleby.

– Nå kjører vi over 500 rutetabelltimer i uka, forteller virksomhetsleder i Parkering og Transport i Fredrikstad kommune, Frode Samuelsen, fra kontorplassen sin ved ferjeleiet på Cicignon.

Der har han utsikt over til byferjenes leie på gamlebysiden.

– Ferjene har blitt et reelt kollektivtilbud, og vi har endret folks reisevaner, så ferja må bare gå, den, sier han.

Ferjedriften koster kommunen omlag 25 millioner kroner i året. Halvparten av dette er til drift og vedlikehold, den andre halvparten er lønn til 18 skippere i turnus. Bystyret har signalisert at de vil satse enda mer på ferjetilbudet.

– Vi kan ikke kjøre mer båt uten å få mer båt, og skal vi ha nye ferjestrekninger må vi få flere båter, sier Samuelsen, og forteller at en ny ferje koster cirka 13 millioner kroner.

Ny elferje neste år

I disse dager ligger den nye elferja, som av Samuelsen har fått arbeidsnavnet Go’vakker Elin (Elektrisk Induksjon), til produksjon ved verftet Swedeship Marine AB, som også har laget de tre nyeste byferjene.

– Hun er klar ved årsskiftet og vil være verdens første passasjerskip som lages induktivt, altså med magnetfelt, forteller Samuelsen stolt.

Elferja vil operere som de andre ferjene, men vil ligge til lading hver gang hun legger til kai på ferjeleiet på Cicignon. Og hun blir bygget med samme design som de andre byferjene, slik at Thora, Maren og Asta etter hvert vil kunne bygges om fra dieseldrevne ferjer til elferjer, de også.

– I og med at vi har så mange ferjer som går, og bruker elbil til hjemmesykepleien og gass på busser og søppelbiler, er det helt naturlig at kommunen også er miljøvennlig på vannet, sier varaordfører Kari Agerup (Ap).

Hva den nye elferja kommer til å hete, vil etter all sannsynlighet avgjøres i Kultur- og miljøutvalget i løpet av året. Navnet skal komme fra en avdød kvinne som har hatt betydning for Fredrikstad, ifølge varaordføreren.

– Fadderen skal også være en kvinne, sier hun.

Tror Thora hadde likt det

Alle døpte båter har nemlig en fadder, og Agerup er fadderen til Go’vakker Thora, som ble døpt i 2013. Hun er den første av de tre nyeste båtene som er bygget i aluminium.

– Jeg klarte ikke å knuse flaska da jeg skulle døpe henne, så jeg tror jeg havnet på Youtube, ler Agerup.

Det var ingen tilfeldighet at båten fikk navnet den fikk. I anledning stemmerettsjubileet dette året, valgte man ut Thora Hansen som kvinnen hvis navn skulle pryde den nydøpte ferja. Valget ble enstemmig vedtatt. Thora var nemlig den første kvinnen som fikk plass i Fredrikstads formannskap, og den andre på landsbasis. Skomakerdatteren ble født Thora Marie Bendixen i Kristiansand i 1861, og bosatte seg i Gamlebyen da hun giftet seg med Ludvik G. Hansen.

Dette sa Kari Agerup i dåpstalen i 2013:

– Hun var en svært dyktig politiker og en av mange Fredrikstad-kvinner som fortjener å få sin hyllest. Thora var medlem av Venstre og representerte dem i bystyret i Fredrikstad fra 1905 til 1913, som varamedlem allerede fra 1901. I 1906 ble hun også medlem av formannskapet, som den første kvinnen i Fredrikstad. Der satt hun fra 1906 til 1913.

Thora var også medlem av Sykehuskommisjonen, Fattigstyret og Det stedlige fabrikktilsynet. Hun var opptatt av kvinnesak, og var med på å opprette Fredrikstad Frisindede Kvindesaksforening i 1903, hvor hun ble foreningens første formann. I tillegg var hun medlem av Fredrikstad sanitetsforening, og gjennom denne var hun også medlem i Fredrikstad og Omegn Kvinderåd.

– Thora var altså, hele sitt voksenliv, engasjert i Fredrikstad-samfunnet, og bør være en verdig kvinne til å gi sitt navn til byens nye ferje. Jeg tror hun hadde likt det, sier Agerup.

Men hvor kommer Go’vakker fra?

Året etter at Go’vakker Thora ankom Fredrikstad, fikk hun selskap av en ny søsterferje, den femte i rekken. Camilla Eidsvold (SV) ble fadder for båten som skulle få navnet Go’vakker Maren. Det vises til fra flere at Maren er den eneste som fikk navnet etter noen utenfor Fredrikstad, men da ordfører Jon-Ivar Nygård (Ap) satte undertegnede på spor av en lokal revyoppsetning, fikk navnet dobbel gjenklang.

I 1940 hadde den norske filmkomedien Godvakker-Maren premiere på norske kinolerreter. Manuset bygger på Oskar Braatens bok «Bak høkerens disk» og «Godvakker-Maren», og har ingen direkte tilknytning til Fredrikstad slik filmen står alene. Filmen handler om to unge jenter fra Hedmark som får arbeid hos kolonialhandler Nils Andersen i Oslo, og det er denne filmen som angivelig skal ha startet trenden med å gi ferjene «Go’vakker»-navnet. Men Godvakker-Maren har faktisk vært i Fredrikstad også.

– Jeg fant en gammel annonse fra Demokraten, som sa at forestillingen Godvakker-Maren skulle spille i Fredrikstad, sier lokalhistoriker Svein Skahjem.

Fra 1932 til 1957 hadde byen bilferja God-Vakker Maren, som var den siste bilferja som gikk fra Østsiden til Vestsiden.

I Skahjems bok om Fredrikstad-kvinner er også kvinnen bak den sjette og foreløpig siste byferja omtalt. Nemlig Asta Abrahamsen.

Gullet i rennesteinen

Bare 11 dager etter at frelsesarmémajoren Asta Abrahamsen samtykket til at den nye ferja skulle oppkalles etter henne, sovnet 93-åringen inn.

– Asta gikk på Rød skole på Kråkerøy, og deretter ble det middelskole i byen. Hun tok Gressvik-båten for å komme dit, forteller Skahjem.

Han forteller videre at Asta vokste opp i et hjem hvor kristendommen ikke hadde noen særlig plass. Hun ønsket ikke å konfirmere seg, men ble likevel konfirmert som 17-åring, angivelig for familiens skyld. Da en offiser fra Frelsesarmeen besøkte middelskolen hun gikk på, meldte hun seg inn i kirkesamfunnet i 1940.

– Under krigen utdannet hun seg som sykepleier, mest for å slippe arbeidstjeneste. Hun jobbet som sykepleier i noen år, blant annet i England, men skjønte at det ikke var noe hun ønsket å satse på, forteller Skahjem.

Asta ble deretter kontaktet av Frelsesarmeen, som ønsket henne som sersjant og assistent for en kvinnelig offiser. 34 år gammel begynte hun som kadett på Krigsskolen, og hun ble sendt ut til Eidsvoll etter bare fem måneder. Deretter endte hun opp i Danmark, hvor hun ble boende i åtte år.

– Der arbeidet hun blant stedets mange prostituerte, og siden jobbet hun med rusmisbrukere i Oslo. Grunnen til at hun valgte Frelsesarmeen, har hun sagt, var det sosiale arbeidet organisasjonen sto for. Hun mente at forkynnelse og gjerning var to sider av samme sak.

Asta klarte på forunderlig vis både å få kontakt med samfunnets svake og mest sårbare, men også dem som var nådd til toppen, ikke minst en del kunstnere. Hun fikk samlet inn penger og støtte til de svake, og derfor ble også boka om henne hetende «Gull i rennesteinen».

På sine eldre dager flyttet Asta tilbake til barndomshjemmet på Glombo og tok seg av moren sin. Barndomsvenninngen Randi Overaa fortalte til Fredriksstad Blad da Asta døde at Asta aldri var et A4-menneske.

– Hun hadde en fantastisk humor, var snill og raus. Det var aldri noen som gikk sultne fra henne.

Asta var stolt av å få navnet sitt på en ferje.

– Det syntes hun var veldig stas, hun satte veldig pris på det, sa Overaa.

Fyrtårnet fra Frelsesarmeen fikk aldri mulighet til å se seg selv som båt, men gjennom de røde og hvite ferjene vil de alle bli husket, de seks kvinnene. De har alle vært med på å prege byen. Noen har lagt listen for en fortsatt viktig kvinnekamp, andre har gledet byens befolkning med kultur, latter og underholdning.

Man gir båter kvinnenavn for at det skal bringe lykke. Lykken sørget for at Fredrikstad fikk tittelen Årets mest attraktive by i fjor, og for at over én million mennesker årlig kan glede seg over å gynge nedover elva.

For det kan man takke Vivi, Asta, Maren, Thora, Sissi og Randi, go’vakre som få, og helt klart en av mange grunner til at Fredrikstad-folk er stolte innbyggere.