«Westworld»s perfekte kvinne

Hvem: Angela Sarafyan, amerikansk skuespiller.

Hva: Medvirket i en rekke filmer og TV-serier, nå aktuell i HBO-serien «Westworld».

– Jeg husker jeg leste de tre sidene jeg fikk tilsendt av manuset, og tenkte «oh my god, what is this?» Det var et ufattelig materiale. Jeg fløy.

Angela Sarafyan ønsket å nagle rollen som prostituerte Clementine Pennyfeather i HBOs nye storsatsing, western-sci-fi-hybriden «Westworld» til bursdagen sin, som var samme dag som auditionen. Det gikk bra.

– Jeg har hatt verre castingprosesser, ler hun.

Lovløshetens prøve

Den stadig mer populære serien om opplevelsesparken «Westworld», er tematisk ikke så fjern fra Sarafyans aller første møte med film på kino, «Jurassic Park», hva gjelder problematisering av vitenskapelig etikk. Opplevelsesparken Westworld er full av menneskeroboter, eller verter, som hver for seg har sin forutbestemte, programmerte «loop». De besøkende menneskene kan leve som i gamle lovløse western-filmer: Bare enkeltmenneskets iboende moral setter grenser for sadismen.

– Jeg tror «Westworld» er en refleksjon» over det å være menneske og å ha empati med andre. Den utfordrer tanken om det å være på et sted der du har muligheten til å gjøre hva du vil, uten at det får noen konsekvenser av noe slag. Hva er menneskeheten kapabel til å gjøre i slike samfunn?

Her stilles det spørsmålstegn ved hvor langt man kan gå.

Sarafyan synes det er et interessant å stille spørsmålet rundt hvilket ansvar man har som skapere av noe, og særlig skapere av noe som stadig oppgraderes til å stadig bli mer menneskelig.

– Menneskerobotene har en begrenset forståelse, og er skapt på en slik måte at de vil etterape det de ser, og repetere denne atferden. De er avanserte skapninger. De kan sitte på mye informasjon. Men har de en bevissthet? Og kan de ha emosjonelle romantiske forhold? Serien stiller spørsmål rundt ting som dette - og det er virkelig relevant. Jeg leste nylig en artikkel, der det stod at om noen år vil mange mennesker kunne innlede romantiske kjærlighetsforhold til roboter. Det er ganske skummelt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Den perfekte kvinne»

For å øve seg på å være menneskelig robot, med begrenset hukommelse og handlingsrom, fikk skuespillerne blant annet beskjed om å være «mer» menneskelige enn ekte mennesker.

– Clementine er alltid til stede i øyeblikket. Vi gjennomgikk en spennende form for method acting, som gikk ut på et tankesett, der vi tenker at man er fra en partikulær «stamme» som kun lever i nuet. Det er slik disse robotene er konstruert.

– Hva tenker du selv om karakteren du spiller, Clementine?

– Jeg synes ikke synd på henne, og jeg tror heller ikke at hun synes synd på seg selv. Hun ser på seg selv med et veldig uskyldig blikk. Det mulige spørsmålet er om hun tror hun kun tilbyr kjærlighet til gjestene. Hun beundrer, stoler på, og beskytter gjestene sine. Kanskje når du ser klisjeene, så ser du alt klarere. Hun er antakelig skapt i dette universet, for å symbolisere «den ideelle kvinnen». Selv har hun som menneskelig robot lite innsikt utover det hun vet om seg selv og der hun befinner seg. Åpenbart vet hun forskjellene på god og ondt, riktig og galt, enn slik man så på det i de eldre western-filmene vi kjenner til. Hun har antakelig en historie vi etter hvert kanskje vil få vite mer om, om hvorfor hun valgte den veien hun valgte.

Sårbar, ikke svak

– Hva tenker du om det å bli castet til en rolle som er en klisjé på «den ideelle kvinne», med tanke på de store kjønnsulikhetene og stereotypiene som eksisterer i bransjen?

– Jeg synes alle rollene i «Westworld»-serien spiller veldig på det kjønnsstereotype og det spesifikke ved de ulike karakterene i «Westworld» med en grunn. Det gjelder også min rolle, selv om den er mindre. Og hvis man ser bort fra at Clementine er manipulert av sine skapere, og dermed blir utnyttet, på lik linje som alle de andre menneskerobotene, tror jeg hun er en sterk karakter. Å være sårbar, er ikke å være svak. Jeg føler hvordan denne karakteren som er sårbar og uskyldig, sier noe med sin framtoning, i det hun symboliserer.

Samtidig er ikke alle rollene i «Westworld» like kjønnsstereotype, påpeker Sarafyan.

– Ta for eksempel Ingrid Bolsø Berdal. Hennes rolle er veldig annerledes fra klisjeene i et slikt univers.

Skuespilleren ser heller ikke på seg selv som en som bare får rollen som «pen jente».

– Det er faktisk første gang jeg spiller en rolle som representerer noe som gjestene i parken higer etter. Jeg ser ikke på meg selv som en som ser etter slike roller. Jeg er ikke sånn i mitt private liv.

TV er den nye filmen

Sarafyan tror serieprodusenter som HBO har endret mye for dagens film- og TV-konsumere.

– I dag er alle filmer om superhelter. TV-seriene har tatt over for filmen. Det har endret seg enormt fra 60-tallet til i dag, fra hva det pleide å være. Historiene det satses på, som søker å grave dypere, er ikke lenger på kino. Det er TV-seriene som kan fortelle en rik historie, og dykke ned i den. Jeg er fan av alle store filmskapere som lagde intime historier om menneskelige forhold, som Goddard. Men det er bare store action-baserte blockbustere i dag som dominerer kinoene. Jeg er ikke interessert i filmer som det, sier skuespilleren.

Sarafyan tror noe av det viktigste «Westworld» som serie har mulighet til, er å få publikum til å stille spørsmål ved seg selv og om det å være menneske.

– Du begynner kanskje å tenke over måten du lever på, gjennom å først stille spørsmål ved hva de ulike karakterene i serien gjør og hvilke relasjoner de har til andre karakterer. Det er interessant å trekke paralleller til samfunn i dag. Jeg leser hele tiden historier som er forferdelige, med tanke på kvinnesyn spesielt, i mange kulturer i dag. Denne serien kan si noe om tendenser i dag, sett fra et annet ståsted.

«Westworld» prøver også å si noe om hvordan vi lever våre liv, tror hun.

– Med den teknologien vi har i dag, er vi så isolerte. Når så jeg sist etter noe i en bok, i stedet for å google det? Jeg føler serien peker på dette også, om mennesket som isolerer seg selv, med alt tilgjengelig foran seg på nettet. Jeg tror det er en reell fare i det. Det er så mange spørsmål som er sett på og blir stilt i serien. Jeg tror serien utfordrer måten man lever livet sitt på, og gir det et annen vinkling.