Dana Scully (Gillian Anderson) og Fox Mulder (David Duchovny) er tilbake på norske TV-skjermer. FOTO: TV3/FOX

Vitalt «X-Files»-comeback

ANMELDELSE: Nei, du ser ikke spøkelser. «X-Files» er faktisk tilbake, og det er mye bedre enn fryktet.

 

4

TV-DRAMA

 «X-Files»

TV3, torsdager

Agent Fox Mulder har rett når han i starten av første episode av «X-Files» ramser opp alle legendariske konspirasjonsteorier, og konkluderer med at i dag er dette bare noe man ler av. Så hvordan kan det da ha seg at «X-Files» - med sine konspirasjonsteorier, UFO-bortføringer og monstre fra parallelle fantasiverdener - er tilbake i varmen igjen for å plage både FBI og alle oss andre? Første episode heter for øvrig «My Struggle», og er uttalt inspirert av Karl Ove Knausgårds første «Min kamp»-romanserie, på samme måte som den sjette og avsluttende episoden i denne nye «X-Files»-miniserien har tittelen «My Struggle II». Utover det åpenbart økonomisk lukrative, ligger det åpenbart noe selvreflekterende i dette nye framstøtet. Og nostalgi eller ikke, så er det med skrekkblandet fryd man dukker inn i en dramaserie i 2016 som sender deg lukt tilbake til 1990-tallet, komplett med den skrudde vignettmusikken og slagord som er blitt sittende fast i det norske språket som en paranormal kraft i seg selv: «Du tror det ikke før du får se det» er fortsatt limt til TV2s en gang så solide posisjon som «seriemester». «The Truth Is Out There» binder serienerder sammen på globalt nivå. Men først og fremst handler det om to ikoniske skikkelser, den ene med fotografisk hukommelse og sterk tro på overnaturlige og utenomjordiske fenomener og andre flygende tallerkener, den andre med sunn skepsis i møte med selv de mest overbevisende monstre. Dette gjorde at «X-Files» sammen med den litt foranliggende «Twin Peaks», er blitt stående som selve overgangen mellom tradisjonelle amerikanske sitcoms og framveksten av det moderne TV-dramaet.

Å gjenoppvekke «X-Files» til en tiende sesong, eller «Event Sesason» som produsentene har valgt å kalle det, er en risikabel affære, men med manusforfatter og serieskaper Chris Carter ved roret er dette blitt et overraskende vitalt comeback, og et langt mer atmosfærisk drama enn det halvdvaske «Åndenes makt»-spøkeriet som har preget mange av seriens arvtakere. Carter er tro mot konseptet, og han er tro mot karakterene og birollegalleriet. I det ligger mer enn halve forklaringen.

David Duchovny og Gillian Anderson som Mulder og Scully har en umiskjennelig kjemi som klikker sammen fra første scene i første episode. Mulder har åpenbart levde på samfunnets skyggeside siden sist, og Duchovny ser ut som om han kommer rett fra settet på «Californication». Scully har derimot klatret som lege i godhetens tjeneste, og Anderson stråler med den samme kjølige karismaen som sto perfekt til Mulders melankolske intensitet. Dermed kan man senke skuldrene, til tross for at den innledende episoden er den mest haltende og overlessede av dem alle. Her skal seriens kjernetematikk rekapituleres, gamle brustne bånd innen det nå nedlagte FBI-arkivet for paranormal aktivitet skal forklares og repareres, og hele det mytologiske universet med Mulders søk etter søsteren som han er overbevist ble bortført av aliens, skal etterprøves.

LES OGSÅ: TV-kvelden blir en stor gjensynsfest

Vi skal ikke røpe mye utover at Mulder og Fox møtes igjen for første gang siden nedleggelsen av X-Files etter initiativ fra den karismatiske TV-verten Tad O’Malley, som er mer enn vanlig interessert i utenomjordisk aktivitet. Men konspirasjonsteorien i denne X-Files-kaldstarten kyler serien inn i nåtidens samfunnsklima på en måte som vil overraske like mye som den vil legge premisset for serien som helhet.

Episode to og tre er derimot avsluttende «monster»-episoder, slik vi husker dem fra originalserien da konseptet byttet på myteepisoder rundt Mulders eget liv, historier som tok for seg et mysterium, et monster eller et paranormalt dilemma som Mulder og Scully med livet som innsats må finne sannheten bak. Her skrus spenningen og skumringen til fullt, og gamle «X-Files»-fans vil umiddelbart føle seg hjemme i urofølelsen som konseptet mer enn noe annet bygger på. Spørsmålet blir om «X-Files» anno 2016 vil fange nye fans som ikke har de gamle sesongene og 90-tallsikonene å bygge fornyet seerglede på?