Vitale Woody fortsatt i slaget

CANNES (Dagsavisen): Glamorøst flankert av sine langt yngre stjerner Kristen Stewart og Blake Lively, står Woody Allen i ord og vitale gjerninger milevis unna mange av sine jevnaldrende. Fortsatt kan man årlig stille klokken etter en ny film fra hans hode. Med årets romantiske dramakomedie «Café Society» har han laget sin antakelig beste film siden «Midnight In Paris», og igjen dreier det seg om et periodedrama, nå med utgangspunkt i Hollywoods glamorøse, kyniske studiogullalder på 1930-tallet og sosietetslivet på Manhattan, godt ispedd litt god gammeldags gangsterkomedie. Det er med andre ord en ytterst opplagt 80-åring som åpner årets Cannes-festival.

– Jeg fikk jackpot. Begge mine foreldre ble gamle, faren min ble over hundre, og moren min ble nesten hundre år, så jeg håper jeg har fått de gode genene som gjør at jeg kan fortsette å lage film lenge ennå. Jeg føler meg ikke gammel, men en dag våkner jeg nok og har fått slag, og da blir jeg en av de du ser sittende i en rullestol som folk peker på og sier «se, han der pleide å være Woody Allen», slår Allen fast, like påtatt pessimistisk og nevrotisk som alltid i møte med pressen.

Kommentar: Et program Cannes-ledelsen sliter med å forsvare (Mode Steinkjer)

Romantiske forviklinger

«Café Society» er en overskuddsfilm med Jesse Eisenberg i hovedrollen som Bobby. Han kommer til Hollywood fra oppveksten i Bronx, og oppsøker sin onkel (Steve Carell) som er høyt på strå i agentsystemet. Snart forelsker han seg i onkelens sekretær, spilt av Stewart, men det viser seg raskt at han ikke er den eneste med varme følelser for den litt naive ungjenta som i likhet med horder av unge vakre mennesker flokker til datidens Hollywood for å prøve lykken.

– Da Kristen Stewarts navn kom opp falt alt på plass. Jeg trengte noen som kunne være troverdig både som den søte sekretæren fra Nebraska, og den juvelbehengte sofistikerte kvinnen på øvre Manhattan, sier Allen om valget av den dobbelt Cannes-aktuelle skuespilleren som på rekordtid har gått fra å være «Twilight»-stjerne til tunge roller i «Sils Maria» og «Personal Shopper», filmen som vises i Cannes senere i festivalen.

I tillegg spiller den tidligere «Gossip Girl»-stjernen Blake Lively en sentral rolle i Bobbys senere liv, da han blir nattklubbkongen av New York – langt unna den karrige oppveksten i Bronx.

– Jeg skriver om det jeg kjenner. Jeg vokste opp i en jødisk familie, og moren og faren til Bobby i filmen er nok det nærmeste jeg kommer min egen oppvekst, et par som nagger på hverandre og bryter ut i jiddisch. I dette tilfellet kan jeg si at det jeg forteller er autentisk fordi det var slik da jeg vokste opp, sier Woody Allen, som lar den jødiske humoren sprudle i filmen mens de romantiske aspektene i historien svinger mellom Hollywood og New Yorks Bronx og Manhattan.

– Jeg har alltid sett på meg selv som en romantiker, selv om ikke kvinnene i mitt liv nødvendigvis vil si seg enig i det, sier han til allmenn latter, før han fortsetter: – Jeg er ikke en Clark Gable- eller en Cary Grant-type romantiker, snarere en romantisk tulling. Mange vil nok si at jeg romantiserer for eksempel New York, det romantiske og kjærligheten. Jeg vokste opp på Hollywood-film og de filmene har nok hatt en varig effekt på meg. Derfor forsøker jeg å lage romantiske filmer, og dette er en romantisk film, men ikke dermed sagt at alle mine filmer er det, sier Allen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sadistisk

Han har som vanlig signert manuset selv, og særlig en replikk vekker oppmerksomhet: «Livet er en tragedie, skrevet av en sadistisk komiker».

– Ja, her er en mann som er utro og som prøver å snike til seg møter og telefonsamtaler uten å bli fersket. Det har et element av komedie og farse i seg, men det er også trist det hele, der noen rammes og ødelegges. Folk vil underholdes, men litt på samme måte som når noen sier at alt er så tragisk at det nytter ikke annet enn å le, alternativet er å ta livet av seg, sier Allen, og legger til at komedien er en måte å overleve alt det grufulle som skjer.

Hans versjon av Hollywood i filmen er heller ikke noe glansbilde, snarere et kynisk race der det overfladiske veier tyngst. Kristen Stewart forteller at det ikke er stort annerledes i dag.

– Det er utvilsomt mye opportunisme og en åpenlys sult som driver folk i dagens filmmiljø også. Det er veldig åpenbart når folk ikke bryr seg om annet enn å tjene penger. Folk har alltid klatret på hverandre for å nå toppen, og det er liten tvil om at Hollywood er et sted hvor dette skjer åpenlyst, sier Stewart, mens Blake Lively legger til at mens det på 1930-tallene var studioene som dominerte, er det i dag mediene som står for det Woody Allen kaller «Dog Eat Dog»-tilstander, et hensynsløst rotterace om å være først og best.

– Studioene i Hollywood på den tiden sto for det rene blodbadet, der alle bet alle. Leser man S. Scott Fitzgeralds bøker får man et godt innblikk i hvordan Hollywood fungerte på 1930-tallet, da filmindustrien var totalt blottet for etikk, sier Allen.

Dagsavisens anmelder skuffet over fjorårets Allen-film «Irrational Man»: Flere mord og misforståelser

En roman

Hans referanse til F. Scott Fitzgerald er neppe tilfeldig, all den tid forfatterens romaner, blant dem «Den store Gatsby», har formet ettertidens oppfattelse av det søte liv i USA i mellomkrigstiden. Også «Café Society» handler om å bruke de kortene man får utdelt, enten det er i kjærlighet eller i karrieren.

– Jeg ville strukturere filmen som en roman, med men en hel familie, mor, far, søsken og andre som vi følger i tilbakeblikk og over lang tid. Jeg ville at «Café Society» skulle ha størrelse som en roman og den skulle også ha forfatterens stemme med. Siden jeg har skrevet den, var det naturlig at jeg også tok rollen som fortelleren i filmen, sier Allen, som riktignok ikke har gitt seg selv en synlig rolle denne gangen heller.

– Hadde det vært for noen år siden, ville jeg garantert spilt rollen som Bobby selv. Men Jesse er perfekt. Jeg er ingen skuespiller, jeg er komiker og ville spilt rollen på en mye mer endimensjonal måte, mens Jesse er en mer kompleks skuespiller. Mange sier at han ligner på meg, og han minner meg faktisk om meg selv, men han spiller denne rollen med en dybde jeg aldri hadde muligheten til å gi den, sier Allen.

«Café Society» er startskuddet på en 12 dager lang konkurransefestival i Cannes, men selv nekter Woody Allen å delta i kampen om Gullpalmen.

– Jeg tror ikke på det å konkurrere innen kunst. Det er strålende med konkurranse i sport, men det å dømme andres kunstneriske arbeid ville jeg ikke drømme om å gjøre selv. Hvem kan si at Matisse er bedre enn en Picasso. Man kan fortelle hvilken favorittfilm man har, men ikke hva som objektivt er den beste filmen. Jeg elsker Cannes for atmosfæren, energien og det alt folk ser og snakker film absolutt hele tiden, men å være med i en konkurranse om film ser jeg ikke fornuften i, sier Woody Allen.

Woody Allen til Dagsavisen under fjorårets Cannes-festival: - Hadde jeg drept alle jeg ville, hadde jeg vært alene i verden