Annonse
Fredrik fra Drammen gir oss sin samtid i «Grønlandsutraen», rettere sagt er den fanget av Fredrik Høyer.

Virtuost og hverdagslig

Om det nå er stand up, poesi eller en monolog – «Grønlandsutraen» funker definitivt.

Annonse
Kultur

 

5

TEATER

«Grønlandsutraen»

Av og med Fredrik Høyer

Regi: Mattis Herman Nyquist

Komponist og musiker: gaute Tønder

Nationaltheatret, Amfiscenen

Fredrik Høyer gav ut «Grønlandsutraen» som LP og bok på det lille forlaget Fanfare i 2016. Høyer driver med spoken-word-poesi, altså poesi som er ment for muntlige fremføringer. Nå er tekstene i «Grønlandsutraen» blitt teater – eller er det egentlig teater? Dette er litt stand up, litt poetry slam, litt beatpoesi, litt tradisjonell monolog. Men funker gjør det åkke som. En mann (Fredrik Høyer selv), tre mikrofoner, en kasse og fire sett med lyskastere er det som skal til.

Tittelen «Grønlandsutraen» høres unektelig eksotisk ut, men forestillingens Grønland ligger kun en stasjon unna Jernbanetorget. Min intuitive innskytelse er at det er så lett å kjenne seg igjen i dette universet. Dersom du lever i hovedstaden nå i dag, har gått deg noen runder rundt i byen og tenkt litt på livet, har vært ung voksen på Østlandet 90- og 2000-tallet, så er fortellingen i «Grønlandsutraen» ikke bare Fredriks, men den er din også.

Den glad-negative typen Fredrik fra Drammen forteller villig vekk om kompliserte møter med fremmede på Oslos gater og busser, om hvor lei han er av å snakke om Internett og sosiale medier, om lengselen etter færre ting, om roller, rutiner og bekymringer. Alt er det samme, alt er repetisjoner, og alt går bra. Uansett om det ikke går bra. Og så i forestillingens avslutning og høydepunkt, sier han: Gi slipp. Kanskje det vi lengter mest etter å gjøre enkelte ganger. Å se sin egen samtid er ingen lett øvelse, men Høyer fanger en mentalitet og en holdning til livet og verden som er så Oslo på 2000-tallet at det både føles godt og vondt. Og han betrakter og kommenterer det hele på et vis som egentlig bare må oppleves.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fredrik får sagt så mye så fort at det nesten er vanskelig å skulle si noe i etterkant. Men tekstene han fyller rommet med, imponerer absolutt. Fikk jeg velge, foretrekker jeg å sette meg ned med dem og lese dem selv. For selv om de absolutt har trekk som egner seg for en slik monolog, er de også spekket med fabelaktige formuleringer, ordspill, nye vrier på gamle sayings, rytmer, rim og gjentakelser som etter mitt skjønn gir best effekt i en innenatlesning. For da får man dem med seg. Men nå er jeg også, og har alltid vært, over snittet glad i dikt av alle slag. For disse virtuose tekstene blir et hakk for hverdagslige når den glad-negative, men også ganske søte Fredrik fra Drammen tar dem i sin munn. Så er han jo også en hverdagslig fyr, der han står i litt stor jakke, brune sko og tweedbukse, som om han nettopp var kommet inn fra gaten. Fredrik fra Drammen hadde fortjent en klem. Men tekstene hans, de fortjener så mye mer. En hel verden, liksom.

Forestillingen ble først vist under Ibsenfestivalen 2016. Nå settes den opp på Amfiscenen på Nationaltheatret.

Annonse