Kultur

Virkeligheten på en annen måte

Høstutstillingen er på stigende kurs. Årets utgave speiler virkeligheten slik vi erfarer den akkurat nå, men på en lavmælt og ettertenksom måte. Det føles bra.

Bilde 1 av 3

KUNST

«Høstutstillingen 2015»

Kunstnernes hus, Oslo

Tidsrom: 12/9 – 18/10

«Jeg er ganske fornøyd med utstillingen.» Det sa jurymedlem Thomas Sæverud på pressekonferansen i går. Utsagnet må tas som en uforbeholden tilståelse etter to års juryinnsats under kunstner Vanna Bowles' ledelse. Enkelte kunstnere er definitivt ikke av den brautende sorten, og ordet «ganske» er i denne sammenhengen å anse som et uttrykk for sterk tilfredshet.
Grunnen til at jeg finner det interessant å dvele ved denne selvtilfredsheten er Høstutstillingens evige dilemma. Det positive ved utstillingens grunnleggende demokratiske innstilling er også dens svøpe. Gjennom skiftende regimer har «trusselen» som følger med den allmenne innsendingsretten vært forsøkt bøtet på med ulike grep, for eksempel ved å invitere kjente kunstnere. Denne juryen omfavner den demokratiske rettigheten som ligger i bunnen. Hvem som helst kan søke, men det viser seg at det er de profesjonelle kunstnerne som slipper gjennom nåløyet. 2102 stykker søkte, 70 kom med.

Kjente kunstnere søker jo som kjent ikke Høstutstillingen, og konsekvensen er at den er blitt debutantenes arena. I år er de rundt en tredjedel. Men for hvert år øker også antallet kunstnere med kjente navn, i år for eksempel Harald Fenn og Mikkel McAlinden. Kanskje ikke kjent for det brede publikum (slik media fungerer i dag), men i hvert fall i kunstkretser. Resultatet er en god miks av ungt og etablert, selv om jurylederen er bekymret for de unges lave eksperimentlyst og fandenivoldskhet. I utstillingsavisen uttrykker hun frykt for at kunsthøyskolene gjør studentene for strømlinjeformede.

Krig, flyktninger og katastrofer løper som en rød tråd gjennom enkelte verk. Det gir ingen grunn til frykt for å møte kunsten, den byr på innlevelse, refleksjon og medfølelse. Dessuten blir temaet verdsatt: Ellen Karin Mæhlum fikk pris for sin grafikk fra en flyktningleir i Marokko, mens Høstutstillingsprisen gikk til Tine Aamodts store, skulpturelle installasjon «Tesserakt». Den er en dekonstruert, formalistisk gjengivelse av rommet den er plassert i, men i disse dager skal det ikke mye til før du tenker at den er en gjengivelse av Kunstnernes Hus slik det kunne sett ut hvis en bombe hadde truffet bygget. Dag Nordbrendens fotografier fra et fallert turistanlegg i Brasil kunne like gjerne vært fra en utbombet by i Midtøsten, mens Ayman Alazraq ser på Palestinernes situasjon i den fascinerende videoen «Oslo Syndrome». Og så må jeg ikke glemme Håvard Fossums video «Apophenia», som vises i auditoriet. Det er en iscenesettelse av en høyrepolitikers fremmedfiendtlige skremselspropaganda, billedlagt med byscener med «de farlige muslimene» som har «invadert» Europa. Filmen er en effektfull avkledning av retorikken som benyttes av ytre høyre fløy.

Med sitt formale utgangspunkt representerer Tine Aamodts «Tesserakt» en annen, dominerende tendens på årets utgave av Høstutstillingen. De abstrakte form- og fargeeksperimentene gir mange gleder, men få er så virkningsfulle som Grethe Unstads «Ekko». Hun jobber med eggoljetempera på linlerret, en teknikk som gir taktile overflater som er vare for lysets variasjoner. Åtte lerreter i ulike størrelser danner en symmetrisk komposisjon der øyet erfarer hvilken kraft som ligger i de ulike fargene. Bare se hvordan den gule springer mot deg.

Denne typen subtile opplevelser er Høstutstillingen full av. Hanne Lydia Opøien Kristoffersens tegninger med tilhørende diktsamling; fotograf Nina Strands fanziner som er en blanding av tekst og foto, hengende på en enkel stang på veggen; Cathrine Maske (mest kjent som glasskunstner) og Jo Anders Bentdals vare ungdomsportretter (jeg tillater meg å nevne ham selv om jeg har jobbet med ham); eller Emilija Skarnulytes vakre, varsomme og stillferdig langsomme videoportrett av en eldre, blind litauisk kvinne – alt dette og mer til gir opplevelser det er en glede å ta med seg ut i hverdagen.

Men det er likevel én kunstner som gjorde spesielt inntrykk på meg. Som mannlig kunstner har Ane Lan gjort det til sin livsoppgave å utforske kvinnerollen. Denne gangen har hen plassert seg i en fødende kvinnes sted. Det er ikke nødvendigvis skuespillerprestasjonen i videoen «Birth» som er mest imponerende, men den tilstanden som portretteres blir grenseoverskridende nettopp fordi vi ser at det er en mann. En god tekst i utstillingsavisen utdyper tematikken, og med denne filmens gjengivelse av smerte, trygghet og beskyttelse kommer vi inn til kjernen av det dagens akutte flyktningutfordring dreier seg om. Akkurat det trenger ikke å være intensjonen, men jeg greier ikke å la være å tenke slik. Da er kunsten viktig og aktuell.

Mer fra Dagsavisen