Kultur

Vintergjester i storform

«Jingle Horse!» er et viktig og fornøyelig bidrag til Operaen som sceneinstitusjon.

5

DANS

«Jingle Horse! en julespesial»

Koreografi og regi: Alan Lucien Øyen

Manus: Alan Lucien Øyen og Andrew Wale

Winter Guests: Suzie Davies, Huy Le Vo, Kate Pendry, Anton Skrzypiciel, Andrew Wale og Yvonne Øyen Medvirkende fra Nasjonalballetten: Ada Marthinsen, Daniel Proietto, Camilla Spidsøe og Mark Wax

Operaen, Scene 2

Alan Lucien Øyen forholder seg ikke til uskrevne regler. Som danser, koreograf, regissør og dramatiker, huskoreograf på Nasjonalballetten og leder for sitt eget kompani med støtte fra Kulturrådet manøvrerer han på kryss og tvers av de infrastrukturene som utgjør norsk scenekunst.

I fjor sto han sammen med Andrew Wale bak det som ble kåret til beste tekst satt opp på en norsk scene i 2014. Den var på engelsk. Bare å få den tungegymnastiske urfisken «Coelacanth» gjennom en markedsavdeling som tittel på forestillingen, er verdt en pris. Men forestillingens uforutsigelige mikstur av klassisk ballett, metateater, filosofi, svingdørskomedie og Orfeus-myte (som det var oppdraget å aktualisere), var en høydare.

Når Øyen overfører samtidsdansens dramaturgi til scenetekst, gir det rom for plutselige skifter av sted, tid, rom og aktører uten nødvendigvis å forklare nærmere, samtidig som det som oftest finnes en rød tråd å følge. I år har ballettsjef Ingrid Lorentzen bestilt en juleforestilling. «Jingle Horse!» er åpenbart av mindre format, budsjett og ambisjoner enn urfisken, men også denne gangen er oppdraget å gå i dialog med en klassiker på Operaens store scene: den eviggrønne juleballetten «Nøtteknekkeren».

Øyen gjør det med en overdose amerikansk femtitallsjul. Smørsangere med Let it snow-låter strømmer fra høyttalerne, scenografien (Martin Flack/Leiko Fuseya Skjærven) minner om en amerikansk middelklassevilla og diskusjonen på scenen kommer raskt inn på hva ordet «klassisk» egentlig betyr. I villaen bor Øyens medspillere fra kompaniet Winter Guests, som vanlig halvdokumentarisk under sine egne navn, men i rollene som en passe dysfunksjonell familie med mor og far, to barn, onkel Anton og skuespiller Kate Pendry som familiens svarte får. Et knippe dansere fra «Nøtteknekkeren» kommer på julebesøk for å lære at dansere også kan si noe på en scene, og på juletreet henger konvolutter med nye scenetekster som aktørene etter tur henter ned og spiller ut.

Også denne forestillingen har et mytisk dyr. Daniel Proietto går rundt i pepperkakefargede tights med dombjeller på brystet, men denne bjellehesten er ikke snill. Den er en infam koreograf som pisker Nøtteknekker-danserne rundt med en sukkertøystang og et monster som truer yngstesønnen hvis han ikke tror på julenissen. I de beste av disse situasjonene går balletthumor over til å bli ordentlig farlig og handle om makt. Selv om manuset er teksttungt og aktørene har ulik inngang til det, siden noen er skuespillere og noen er dansere, flyter teksten godt fordi timingen er felles og gjennomtenkt.

I tillegg bestemmer familien seg for å invitere en fremmed til jul, for å hjelpe et menneske som har det vanskeligere enn dem selv. Illusjonen om å være medmenneske en gang i året er blant forestillingens mange undertekster. Øyen vil stille ut den vestlige jula, alle oss rike, mette og glade som kjøper billett til Nøtteknekkeren og strever med å holde alskens familiefeider under teppet til vinflaskene åpnes.

Samtidig er det ingen tvil om at regissøren elsker Bing Crosby og amerikansk tegneseriejul, og møtet mellom form og innhold skaper noen ganger problemer. I en scene kalt «På grensen til Tyrkia» er Kate Pendry jomfru Maria i burka som prøver å lure grensevakten. På en måte er det helt avgjørende at scenen er der – utenfor denne røde, varme teaterillusjonen der alle har flotte, håndsydde kostymer og ullgensere med reinsdyr på, blir mange mennesker avvist ved grenser. Men når teksten ikke er helt god nok, blir scenen fjollete og forestillingen mister tydelighet som vrengebilde av den ytre verden den vil peke på.

Øyen er best når aktørene hans får være det dokumentariske og materialet er mytisk. – Si det nå, roper gutten til julenissen. – Nå er en kognitiv illusjon, svarer onkel Anton i julenissedrakt. – Et esel, spør en redd Maria i stallen i Betlehem. – Nei, jeg er Tussi, en figur laget av A.A. Milne og kommersielt utnyttet av Disney, svarer et esel i blått plysjkostyme før det kjærlig låner bort krybben sin og det plutselig dukker opp en ekstra Maria.

Da har vi for lengst glemt «Nøtteknekkeren». Men veien dit er fornøyelig. Og selve ideen om å nyprodusere mindre forestillinger på Scene 2 som knytter seg til klassikere på hovedscenen, er veldig god. Ryktene som har versert om at noen vurderer å stenge Scene 2 for å spare, må kveles en gang for alle. Salen torsdag var full, og som utviklingsidé kan dette konseptet fint utvides til flere enn Øyen – kanskje også til operasjangeren, og utgangspunktet kan fint være andre ting enn satire.

Selv om både manus (Øyen og Andrew Wale) og scenografi i «The Jingle Horse» kunne hatt godt av litt finsliping, bærer ensemblespillet til Winter Guests nesten hva det skal være av tekst. Den erfaringen det er å ha jobbet sammen lenge som kompani, gir noe viktig til en stor sceneinstitusjon som det er umulig å planlegge seg til på en hovedscene.

Mer fra Dagsavisen