Vil tvinges til godhet

I «Det gode mennesket fra Sezuan» setter livstrette guder den prostituerte Shen Te på prøve. Dersom hun kan bevise at det er mulig å være god i en verden der alle står seg selv nærmest, trenger de ikke å endre verden. Shen Te klarer ikke bare å være god, for hun kan ikke hjelpe absolutt alle.

– Noe så grusomt å bivåne. På den ene siden vil du si: «Bra, Shen Te. Disse menneskene spiser deg opp».

– Samtidig tenker man: «Nei, ikke gi opp», sier Torp.

«Kom hit, da vel»

– Det finnes mange mennesker som trenger et sted å bo fordi de ikke har livsgrunnlag der de er. Her er det plass til mange og vi har masse penger. Da tenker jeg: «Kom hit, da vel». Samtidig vet jeg at ikke alle kan komme hit. Det vil ikke fungere i lengden. Det er dette Shen Te opplever. Grensen for godhet må gå et sted, og det syns jeg er fryktelig. Det strider mot slik jeg skulle ønske at det var. Jeg skulle ønske at man kunne la alle komme inn, sier hun.

– Tenker du på samfunnet generelt?

– Ja, men også mitt eget hjem. Hver dag ser jeg mennesker som bor på gata, men jeg inviterer dem ikke hjem til meg. Det hadde gjort meg til et bedre menneske, men det hadde også gjort mitt hjem veldig rart. De fleste velger derfor å sette visse grenser. Spørsmålet er hvor man setter dem, sier Torp.

– Er dette noe du har tenkt på i forbindelse med stykket?

– Jeg har alltid kjent på det, og jeg likte at jeg kunne jobbe med akkurat dette tankegodset. Jeg er et nedrig, lite enkeltmenneske, som vil ha et samfunn som er bedre enn meg selv. Derfor stemmer jeg på de politikerne som tvinger meg til å være et bedre menneske, sier Ane Dahl Torp.

«Dumme og slemme»

Vips! Så har hun igjen begynt å snakke politikk. Senest i desember endte hun opp i mediene fordi Dagbladet hadde plukket opp en uttalelse hun kom med i et lengre intervju i kvinnebladet Stella:

«Ja, og jeg tenker definitivt på partier som Fremskrittspartiet. De tar primært utgangspunkt i «hvordan kan jeg gjøre livet bedre for meg selv og de som er med meg». De mangler solidaritet og det globale, solidariske grunnsystemet jeg stemmer på. Jeg synes de er dumme og slemme.» Sa hun til magasinet.

Det var spesielt den siste setningen flere reagerte på. Til Dagbladet sa Frp-leder Siv Jensen at partiet ville holde seg for gode til å bruke karakteristikker som «dum» og «slem». Det skjønner Ane Dahl Torp godt, og ser ut til å ta ordvekslingen med knusende ro.

– Slike utsagn kan man slenge ut ved kjøkkenbordet, men det gjør seg ikke på trykk i en avis. Det er jo veldig barnslig å kalle noen dumme og slemme, men jeg står for det jeg har sagt. Det var jo et resonnement der, som ikke var tydelig i overskriften til Dagbladet. Hele greia var litt flau, men jeg så at det kunne komme, sier hun.

Bryter veggen

– Jeg er utrolig redd for at blikket vil møte et ansikt som ser helt uinteressert ut eller en som sitter og sover. Hva tenker man da, liksom? «Åh nei! Han hater meg. Han hater forestillingen, men mest meg!», sier Torp.

Teaterstykket «Det gode mennesket fra Sezuan» er skrevet av den tyske dramatikeren Bertolt Brecht. Han er kjent for å bruke teatret til å fremme politiske ideer ved hjelp av illusjonsbrudd på scenen, også kalt «Verfremdungsteknikk». For første gang i sin skuespillerkarriere skal Torp bryte den fjerde veggen ved å ha flere samtaler mot publikum.

– Det hele blir utrolig sårbart, og noe av det verste som kan skje på scenen er at man bli paranoid. Likevel tror jeg det skal bli morsomt. Det er fint å strekke seg – og noen ganger forstrekke seg, sier hun.

Deler rolle

Samtidig som Ane Dahl Torp forbereder seg til rollen som Shen Te gjør hun seg også klar for å bli mamma igjen. I februar må hun derfor hoppe ut av forestillingen på Det Norske Teatret og sende rollen videre til Marie Blokhus.

– Jeg ser veldig opp til Ane, og syns hun er en utrolig modig og dyktig skuespiller. Det er både spennende og skremmende å skulle gå på scenen etter henne, sier hun.

Selv om det er noen ting som bekymrer Blokhus, har hun ikke samme frykt for publikumsprat som forgjengeren. Det siste året har hun spilt i den prisvinnende forestillingen «Unge Werthers lidingar» hvor hun henvendte seg til publikum hver kveld.

Høy plystring

– Plutselig har man 200 motspillere å hente energi fra. En gang satt det en mann i salen med en salatbolle på fanget. Vi registrerte ham, men lot ham spise videre. Det var veldig spesielt, sier hun og ler.

– Men hvordan er det da å gi fra seg en slik rolle til en annen skuespiller midt i spilleperioden?

– Gøy! Men så forbasket at jeg går glipp av en kjemperessurs. Marie kan jo se på hva jeg gjør – bruke og kaste det hun føler fungerer, men jeg har lagt noen skjær i sjøen. Blant annet høy plystring som Mari ikke kan, sier Ane Dahl Torp og ler.

– Ja, det er sant. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det der. Jeg vet de selger noen fløyter på Karl Johan som du kan gjemme under leppa. Kanskje det blir løsningen, sier hun.