Vil ha egen scene for barneteater

- Vi ser tydelig at institusjonsteatrene har noen tradisjoner som går i retning av at barneteater bare er underholdning. Dette har de holdt fast ved lenge, og vi kaller det gjerne 3G-teatret: At man får tre generasjoner inn til noe alle kjenner som en hyggestund som ikke provoserer noen, sier teaterviter Anne Helgesen.

Det går mot jul, og for mange betyr det juleteater og tradisjoner. Men i dag starter også den største teaterfestivalen for barne- og ungdomsteater, Showbox, som fra i dag og fram mot lørdag fyller flere Oslo-scener med teater rettet mot barn og ungdom.

Det er tiende året festivalen arrangeres. I år feirer de også 20-årsjubileet til Scenekunstbruket, den nasjonale aktøren for scenekunst i Den kulturelle skolesekken, med å gi ut antologien «Scenekunsten og de unge», som de håper vil skape debatt rundt barne- og ungdomsteater.

Lindgren og co.

Teaterviter, figurspiller og regissør Anne Helgesen har bidratt med teksten «Norsk barneteaters habitus» der hun har sett på barneteatertilbudet på Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Trøndelag Teater i 2012 og 2013.

* Av de totalt 16 forestillingene for barn var halvparten relatert til enten Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen eller H.C. Andersen.

* Resten av oppsetningene var i hovedsak kjente barneklassikere, og det som var av nyere dramatikk var kjent fra TV, film eller bøker som har solgt godt. Kun Det Norske Teatret hadde noen oppsetninger som ikke gled inn i samme mønster.

- Det er ikke noe galt i å sette opp kjente klassikere som underholdning, men institusjonsteatrene må være bevisste på det. Kan vi kanskje bruke denne fine tradisjonen med juleteater for barn til å vise noe mer, spør Helgesen.

250.000 publikummere

Ådne Sekkelsten er daglig leder i Scenekunstbruket, som formidler dans og teater til skoleelever rundt i landet gjennom Den kulturelle skolesekken. På tross av minimal medieoppmerksomhet er det mange som får med seg forestillingene. I fjor hadde forestillingene fra Scenekunstbruket til sammen 250.000 publikummere, noe som er mer enn de største institusjonsteatrene i landet. Scenekunstbruket har 20-årsjubileum i år, og Sekkelsten forteller at han opplever at scenekunsten for barn og unge har utviklet seg mye de siste årene.

- Vi merker en sterkere internasjonal interesse for norsk scenekunst for barn og unge, og gjennom Den kulturelle skolesekken har vi våget å satse på samtidskunsten og vise den for barn og unge, sier han.

For å videreutvikle og skape større oppmerksomhet rundt scenekunst for barn og unge, burde vi hatt en egen scene dedikert scenekunst for barn og unge i Oslo, mener Sekkelsten.

- Det ville synliggjort barneteater enda mer, sier han.

Todelt teater

Anne Helgesen har sammenlignet de store institusjonsteatrenes repertoarlister for barneteater i 2012 og 2013, med Scenekunstbrukets liste for samme periode. Helgesen mener at sammenligningen viser at norsk barneteater er «ekstremt todelt»: Mens institusjonsteatrene tar ansvar for underholdningsteatret for barn og unge, så tar det frie feltet ansvar for de nyskapende forestillingene. «Dermed brekker det norske barneteaterfeltet i to og får vansker med å utveksle ideer og økonomiske ressurser,» skriver Helgesen.

Å kritisere kjente barneteaterklassikere kan være en risikabel øvelse, fikk den svenske regissøren Sofia Jupither erfare, da hun i 2013 satt i gang debatten om Torbjørn Egners «Kardemomme by», som hun mente representerte et kvinnefiendtlig syn. Helgesen er uenig med Jupither, men ønsker debatten om barneteater velkommen.

- Det ligger gjerne en forventning om at man skal sette opp det samme hver gang. Det gjør at man ikke får noen utfordringer. Slik er det ikke når man skal sette opp Ibsen for voksne, da alle forventer at man skal gjøre noe nytt. Mange av klassikerne er glitrende litterære tekster. Men man utvanner tekstene når man lager dem til museumsteater. La oss heller tilpasse dem at vi er i 2014, sier Helgesen.

Barnas nasjonalteater

Helgesen forteller at hun har troen på endring.

- Jeg har en fornemmelse om at det blir mer samarbeid etter hvert, sier hun. Også hun mener en egen scene for barne- og ungdomsteater ville bidratt til å styrke statusen.

- Hvis vi virkelig hadde fått et barnas nasjonalteater, så har jeg stor tro på det. Det kan bli et sted med ressurser som kan fornye den klassiske arven, med et eget ensemble som kan eksperimentere. De får det til i Sverige med Unga Klara (del av Stockholms Stadsteater, journ.anm.), sier Helgesen.