Vil fylle sidene med empati

– Presset øker på å være vellykka. De siste tre åra har alle snakka om omstilling. Men hva er det? Hvor store krav kan man egentlig stille til folk? Hva kan man kreve av noen, i yrket og ellers? sier Frode Grytten til Dagsavisen.

Etter ni år med andre prosjekter, med romaner og skuespill og tvitring og essays, er han endelig tilbake med en ny novellesamling.

Samlingen har fått tittelen «Menn som ingen treng».

– Egentlig vegrer jeg meg litt mot en så instruktiv tittel. Den legger kanskje noen føringer for lesningen. Samtidig er dette et tema som har interessert meg hele forfatterskapet. Maskulinitet. Menns forsøk på å beherske verden. Deres evne til å lykkes med det. Så jeg brukte tittelen likevel. Den litteraturen jeg leste først – Hemingway, Flannery O’Connor, Harold Pinter – handlet også om det. Om røffe og tøffe og usårlige menn, som selvsagt ikke er det likevel. Filosofen Emmanuel Levinas sa at for at et menneske skal være til å stole på, må det være ønsket. Noen må trenge det. Jeg skriver om menn som ingen ønsker, som ingen trenger. Hva skjer da?

Dagsavisen anmelder: Grytten i toppform

Aggresjon

Litt av hvert, i novellene. Ikke så sjelden noe kriminelt eller voldelig.

– Jeg har prøvd å skildre ulike baktepper. Det kan være noe økonomisk som gjør at mennene havner utenfor. Noe profesjonelt, noe relasjonelt, noe seksuelt. Det interessante er å utforske hva som skjer med mennene når de står midt i det. Når de havner på utsida uten å ha valgt det. Hvilke løsninger prøver de for å prøve å komme seg tilbake på innsida? Mange lar sinne eller aggresjon erstatte tapt mening. I en kort periode virker det. Men ikke på sikt, sier Grytten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Omstilling

Han har lagt åpningsnovella til 1974, ifølge novellas forteller det året i verdenshistorien da det var flest arbeidere: «Det var då sosialdemokratiet nådde ein topp, alle visjonar var innan rekkevidd, arbeidarklassen hadde sivilisert kapitalismen og velferdssamfunnet var så nær fullbyrda som det nokon gong skulle kome til å bli. Etter det gikk ikkje ting av seg sjølv lenger, og nokre få år seinare skifta verda retning».

– Det lå en slags trygghet i lovnaden om at flertallet tar seg av mindretallet. I at hvis du slet med noe, så tok flertallet seg av deg. Plutselig er ikke det løftet noe verdt mer. «Du må komme deg opp om morgenen. Omstille deg», heter det nå. Tradisjonelt har menn vært i den mest utsatte posisjonen, mest i kontakt med omverdenen gjennom jobb. Kanskje er menn mer sårbare. Flere mangler kanskje evnen til språklig bearbeidelse. Kanskje er refleksjonsnivået svakere.

Han smiler litt unnskyldende. Trekker på skuldrene.

– Men jeg vet ikke. Det er ikke mitt ekspertiseområde.

Empati

I flere av novellene har mennene journalister i hælene. Men de vil ikke i avisa, vil ikke på TV. Heller ikke i gladsaker, som i fortellingen om den eldre vietnamesiske mannen som endelig fant hjem etter å ha kjørt seg vill og vært savnet hele julehelga.

– Om disse mennene havnet i det offentlige, ville man bare se de overskridende, det som er annerledes eller ekstremt. Mannen som kjørte seg vill i julehelga vegrer seg fordi han vet hvordan han blir framstilt: «Mann, 72. Dust». Han vet at livet hans er noe mye større. Men dette er folk vi stort sett møter som forenklinger. Som eksempler. Tall i statistikk. Ikke som individer.

– Det er det som skiller skjønnlitteraturen fra veldig mange andre framstillinger av menneskeliv. Man kan gå bak og vise mer enn dagens snakkis. Det er målet mitt. Å fylle 250 sider med empati. Selv om jeg ikke går god for alt disse mennene gjør, vil jeg vise dem som mennesker. Ha et empatisk blikk på verden. Det er det ikke så mye av i verden ellers.

Til sengs med Facebook

Ikke dermed sagt at Frode Grytten er imot journalistikk som sådan.

– Jeg har vært journalist selv. Jeg syns journalistikk er utrolig viktig. Men sjangeren er under press. Eierne har glemt hva de holder på med. De vil tjene penger. Ikke skildre verden som den er. Det er ganske symptomatisk – og fornøyelig – når Aftenposten-redaktøren bruker førstesida på å kritisere Facebook, samtidig som hans egen avis, faktisk hele Schibsted, nedbemanner over en lav sko. Når de kutter ut alle pressefotografene. Aftenposten kjemper for å bruke et historisk pressefoto. Men muligheten for at dagens pressefotografer skal få kunne ta nye bilder er mye viktigere. Hvem kjemper for det? Når man har gått til sengs med Facebook, må man forvente å bli avvist utpå kvelden.