Kultur

Vigdis Hjorth tar til motmæle

Den som leser «Arv og miljø» og tror den egentlig handler om Vigdis Hjorth, tar feil. – Det sier seg selv at en roman ikke kan sammenlignes med virkeligheten, sier forfatteren.

LILLEHAMMER (Dagsavisen): – Romanen «Arv og miljø», denne strengt komponerte språklige konstruksjonen på 343 sider, kan selvsagt ikke sammenlignes med virkeligheten, eller leses som om den forsøker å fange inn et virkelig hendelsesforløp, sier Vigdis Hjorth.

Hun er til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer. I går holdt hun foredraget «Min litterære metode».

Kommentar: Vi, verden og Vigdis Hjorth

Urimelig

Aller mest handlet det om høstens roman, «Arv og miljø». Den er Hjorths første bestselger, med et opplag på 120.000 bøker idet pocketutgaven lanseres.

– Likevel skjer det stadig at forfatteren får spørsmål om det som står, er sant. Et slikt spørsmål om sannhet er kanskje rimelig om forfatteren selv hevder at hun har forsøkt å beskrive hendelser som har funnet sted, og personene i romanen har navn til eksisterende mennesker. Men det er urimelig hvis forfatteren insisterer på at hun har skrevet en fiksjon, slik jeg for eksempel gjorde da «Arv og miljø» kom ut.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Virkelighet

«Arv og miljø» fikk strålende kritikk, blant annet i Dagsavisen. Men Aftenpostens kommentator brukte den som eksempel på at dagens forfattere er umoralske i sin lettvinte bruk av levende modeller i bøker. Og da en artikkel i samme avis «avslørte» at et begravelsesprogram i romanen ligner et i Vigdis Hjorths faktiske liv, var den såkalte virkelighetsdebatten i gang.

– Virkelighetens komplekse, polyfone, forvirrende, vilkårlige, usammenhengende, ukonsistente, til tider surrealistiske, bokstavelig talt uredigerte strøm lar seg ikke fange i en roman på 343 sider. Seks bind er ikke nok. Tusen bind er ikke nok! sier Vigdis Hjorth.

Dagsavisens anmeldelse: Dissekerer arvesynden

Komplekst

Ikke dermed sagt at virkeligheten ikke fins i litteraturen. Eller sannheten. Det er bare langt mer komplekst enn Aftenpostens kommentar og journalistikk rundt «Arv og miljø», eller mange av deltakerne i virkelighetsdebatten, klarte å fange.

– Litteraturen forholder seg til virkeligheten. Selvfølgelig! Den foregår virkelige steder, som Oslo eller Lillehammer, og kan beskrive virkelige hendelser, som et mord i Skippergata. Men litteraturen representerer ikke virkeligheten og er heller ikke en bearbeidelse av den. Kanskje er den et svar, sier Vigdis Hjorth.

Hun siterer fra et intervju med den da 22 år gamle danske forfatteren Tove Ditlevsen om hennes debutroman «Man gjorde et barn fortred». En journalist presser og presser forfatteren til å innrømme at romanen egentlig handler om hennes liv og oppvekst.

«Hvor mange porsjoner løgn, og hvor mange porsjoner sanning?», spør han. «Det er ikke til å si, det går sådan opp i en høyere enhet», sier Tove Ditlevsen.

Vigdis Hjorth er enig.

– Det blir feil i en roman å lete etter porsjoner sannhet og løgn. Og feil å lese romanen «Arv og miljø» som om den var en bevisføring for noe forfatteren skulle ha opplevd, for så å lete etter svakheter i denne bevisføringen, som noen av deltakerne i høstens debatt har gjort.

Romankonstruksjon

Størsteparten av foredraget brukte Vigdis Hjorth dermed på å forklare hvordan hun, steg for steg, konstruerte «Arv og miljø».

– Det begynte med at jeg var opptatt av det vi ikke snakker om, alt vi feier under teppet fordi det er ubehagelig, men som likevel ikke slutter å påvirke oss.

Hvordan kan to mennesker vokse opp i samme familie, men ha vidt forskjellige, ofte til og med motstridende, oppfatninger av hvordan det var? Selv om begge snakker sant?

Vigdis Hjorth bestemte at hovedpersonen Bergljot skulle være intelligent og språkmektig, et teatermenneske, men at hun også skulle være den som tausheten i familien hadde rammet hardest. Dessuten at hun skulle ha en venninne, Klara, som hadde opplevd noe lignende.

– Klara sier at «jeg visste hele tiden at det var noe forferdelig galt, men jeg trodde det var meg det var noe galt med. Så var det ikke det. Far druknet seg». Jeg ville vise at selv om det er smertefullt å få slik innsikt, så er det også en lettelse, sier Hjorth.

Les også: Hjorth på bærtur

Sannhet

I arbeidet videre kom hun dessuten fram til at slik vond fortielse også foregår på samfunnsplan, og konkluderte med at «Arv og miljø» i bunn og grunn er en roman om kunsten å glemme og kunsten å huske.

– En roman er alltid en litterær konstruksjon, som kan målbære sannhet. Men ikke den type sannhet som er det motsatte av løgn, og som kan avsløre seg ved løgndetektor eller faktasjekk – som når ekspeditør på polet vil se leg for å sjekke om kunden er atten. At legitimasjonen være falsk, vet alle som har vært sytten. Når det kommer til sannhet og sikker viten blir vi sjelden trygge, sier hun.

Jeg er ikke jeg

At jeg-fortelleren Bergljot likevel stadig blir forvekslet med forfatterens jeg, forklarer Vigdis Hjorth med at ordet «jeg» er så komplekst.

– Fiksjonsforfatteren som har års trening i å bruke «jeg» om andre personer. Antakelig er hun blant de som har størst bevissthet om dette komplekse forholdet. Man skal være på vakt når en romanforfatter bruker ordet jeg. Så hvis leseren tror at hun ved å lese om Bergljots liv får vite noe om Vigdis, da har hun narret seg selv. Hun har undervurdert det komplekse forholdet mellom «jeg» og «jeg», til tross for den tilsynelatende likheten. Jeg sier som Kierkergaard: «Jeg kan ikke framstille meg ganske sant selv om jeg gjerne vil.»

Les også: Hjorth snakket om sannheten

Mer fra Dagsavisen