Viderefører historisk suksess

Både norsk samtidskunst og den historiske, norske kunsten har fått økt oppmerksomhet de senere årene. Nå er det riktig nok to uker siden det vel ansette galleriet Willas Contemporary lukket dørene, men de senere årene er det kommet til flere nye gallerier. Og nå i februar er det varslet (minst) to nyåpninger i Oslo. Ellen K. Willas’ tidligere kompanjong Anette Skuggedal åpner Galleri Lumina i Røverstaden, i Club 7s gamle lokaler i Vika. Og Line Harr Skagestad nesten tredobler størrelsen på sitt Galleri Briskeby. Så det gror på gallerifronten.

Den største nyheten kommer imidlertid på den historiske siden. Senere denne måneden vil «Nordic Institute of Art» (NIA) bli lansert med brask og bram. Starten er relativt beskjeden, men ambisjonene for stiftelsen er store. Tanken er at NIA skal fungere som den historiske kunstens markedsfører og agent i et kunstmarked som har fått øynene opp for norske, historiske kunstnere. Edvard Munch har lenge vært den eneste norske kunstneren med internasjonalt renommé. I løpet av noen få år har han fått konkurranse fra Peder Balke og Nikolai Astrup, som begge er blitt lansert internasjonalt med stor suksess.

Foreløpig er NIA privat finansiert, men initiativtager og NIA-direktør Knut Ljøgodts ambisjon er at instituttet skal gjøre seg så relevant at det offentlige også vil se nytten av å støtte initiativet. Ljøgodt er ingen hvem som helst i denne sammenhengen. Som direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum sørget han for at National Gallery i London viste Peder Balke høsten 2014. Det ble en overraskende stor suksess med over 230.000 besøkende. I april i fjor var turen kommet til The Metropolitan Museum of Art. Utstillingen i New York hadde et mer beskjedent format enn i London, men likevel så over 60.000 mennesker utstillingen med Balke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

NIAs intensjon er å gjøre den norske kunsthistorien til en del av den internasjonale kanon. Knut Ljøgodt mener at flere historiske, norske kunstnere er gode nok til å få internasjonal oppmerksomhet. Foreløpig er han tilbakeholden med hvilke planer instituttet har, men han kan fortelle at to bøker er på trappene. Én er om en privat Balke-samling, den andre er om samtidskunstneren Kjell Varvin, som hadde stor suksess med sin utstilling på Kunstnernes hus i fjor. På kort tid har Ljøgodt også bygd opp et solid nettverk med internasjonale forlag og flere norske, nordiske og utenlandske kapasiteter som medarbeidere og medlemmer i NIAs rådgivende styre.

Det rådgivende styrets mest fremtredende medlem er Sir Nicholas Penny, tidligere direktør ved National Gallery i London. I styret sitter også direktør Katya García-Antón i Office for Contemporary Art Norway (OCA). OCA er samtidskunstens «eksportorganisasjon», og Ljøgodts tanke er at NIA skal innta samme rolle for den historiske kunsten. OCA og NIA deler målsettingen om å bringe norsk kunst ut i verden, og begge har forstått at det må skje ved å knytte bånd til utenlandske aktører ved å hente dem hit slik at de kan danne seg sin egen oppfatning av norsk kunst. Det er en modell som Utenriksdepartementet også støtter seg til i sitt arbeid.

Tidligere er det blitt reist kritikk mot Nasjonalmuseet for at de ikke har gjort den jobben NIA ønsker å ta seg av. Men det går den riktige veien: Til høsten skal Nasjonalmuseet vise Harald Solberg i Nasjonalgalleriet. Den utstillingen skal sendes utenlands, til Dulwich Picture Gallery i London og til Wiesbaden i Tyskland. Det var i Dulwich Nikolai Astrup-utstillingen fikk massiv oppmerksomhet vinteren og våren 2016. NIA skal bli en aktiv partner som setter i gang prosjekter som drar nytte av og samarbeider med ulike institusjoner, gallerier og private samlere.

Foreløpig holder NIA til i et beskjedent bakgårdslokale. Herfra skal Knut Ljøgodt bygge nettverk og sette i gang forskningsprosjekter som kan resultere i utstillinger og publikasjoner. Forholdene er langt mer beskjedne enn hos storebrødrene Munchmuseet og Nasjonalmuseet, som begge forbereder innflytting i nye bygg. I Stavanger har det private galleriet BGE Contemporary Art Projects slått på stortrommen. I november i fjor åpnet de et 600 kvadratmeter stort galleribygg, spesialdesignet for formålet av arkitekt Hans Olav Hansen i Ramp AS. I London og Berlin er den slags vanlig, i norsk kunstliv er det en svært sjelden begivenhet. BGE er bygd på et samarbeid med Galleri Brandstrup i Oslo, et galleri som har utvidet sin internasjonale satsing betydelig.

Størrelse er ikke alt. I Oslo har Galleri Briskeby markert seg som et kvalitetsbevisst galleri for grafikk. Fra beskjedne 40 kvadratmeter flytter de nå inn i nabolokalet på 115 kvadratmeter. Inntil i høst rommet det «Guttas på Frogner», modellhobbybutikken som har vært en institusjon siden 1970-tallet. Nå rykker kunsten inn, og dermed må eier Line Harr Skagestad utvide repertoaret. Hun har drevet grafikkgalleri siden 2005, men nå vil hun også satse på maleri, foto og andre kunstformer i tillegg til grafikken. Som en som har vært med på kunstmarkedets opp- og nedturer er hun nøktern optimist. Grafikkprogrammet er spikret ut 2019, men resten av galleriet må hun foreløpig fylle med improviserte gruppeutstillinger. Hun overtok lokalet 1. februar, og åpningen er den 15., så her går det fort i svingene. Langsiktigheten har hun likevel med på lasset, på samme måte som Knut Ljøgodt tenker i tiårsperspektiv når det gjelder NIA.