Kultur

Videobrev fra en ukjent

Tobarnsmor og filmskaper Marte Vold begynte å utveksle videobrev med en ukjent singel mann med katt i Seoul. Resultatet har premiere under Human International documentary filmfestival i Oslo denne uka.

Bilde 1 av 2

Filmskaper Marte Vold har en rekke produksjoner bak seg, både som regissør og filmfotograf, men hennes siste film, Human-aktuelle «Letters», tror hun er den mest eksperimentelle så langt.

Premisset for dokumentaren ble satt under dokumentarfilmfestivalen i Købehavn, CPH:DOX under talentutviklingsprogrammet CPH:LAB, der 20 filmskapere inviteres fra ulike deler av verden, og settes sammen parvis. Basert på tidligere prosjekter endte tromsøværingen opp sammen med filmskaperen Jéro Yun fra Sør-Korea.

– Han hadde jeg aldri møtt før. Vi brukte ti dager sammen før vi kom på en idé, og dro hvert til vårt, forteller Vold.

Filmet frokosten

De lot seg inspirere av filmen «Bathing Babies in Three Cultures» fra 1954, som antropologisk skildrer hvordan samspillet mellom mor og barn er forskjellige i ulike kulturer. De ville selv spille på det at to også var fra to vidt forskjellige kulturer.

– Jeg er en tobarnsmor som bor på Sinsen i Oslo, mens han er en singel Seoul-basert filmkunstner som bor alene med sin katt. Det var på en måte utgangspunktet. Og så begynte vi med at jeg filmet min morgen, med havregrøt og unger som skulle kles på, klippa det sammen og sendte til ham. Han gjorde det samme, med kimchi til frokost og en innpåsliten katt.

Slik fortsatte de. Gradvis vokste det fram en tematikk.

– Det var viktig for prosjektet at vi ikke skulle foregripe hva som ble hovedtema i filmen, men lot det gro ut av materialet vi samlet over tid. Noen av temaene som vokste frem var moderskap, arv og tid, forteller Vold.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Om moderskap og arv

– På hvilken måte påvirker det arbeidsprosessen, at dere ikke hadde noen klar idé på forhånd om hva som skal være filmens tema?

– Jeg ble mer lyttende til meg selv og det materialet som jeg samlet opp. Jeg ble mer bevisst på når det var jeg valgte å ta opp kamera og filme en hverdagslig sekvens, og hva det var som gjorde nettopp det interessant. For i praksis kan du jo bare sette opp et kamera som overvåker deg 24 timer i døgnet. Men hva, rent konkret, er det som gjør det interessant å filme visse deler av livet, klippe ut visse scener, og så sende akkurat disse bildene til en helt ukjent person i Sør-Korea? Jeg ble etter hvert mer oppmerksom på at det ble det mer i min samhandling med barna, at det var hvordan jeg var som mor jeg ville filme og fortelle om.

Mens Volds skildrer seg selv som mor, forteller Yun om det å være sønn til ei mor, som han har mye med å gjøre i filmen. Men Vold tror man som publikummer vil kunne relatere seg til «Letters», uansett om man ikke er et barn eller er mor selv.

– Det her handler om at det går ei linje i alle familier, som man er en del av. Du bærer på ting som du har arva fra dine foreldre, og besteforeldre, og som trolig påvirker hvordan du lever livet ditt.

Intimt

Ikke bare er det en film om arv og moderskap, men også om kommunikasjon mellom to mennesker fra ulike kulturer som ikke kjenner hverandre.

– Jeg kjenner jo ikke Jéro (Yun) utenom det jeg ser av ham i filmen. Jeg husker jeg tenkte på det gjennom prosjektet, for jeg har fått et intimt innblikk i hans liv, som går langt forbi det jeg har fått tilgang på hos mine egne venner, erkjenner Vold.

– Det er et stort spenn i relasjonen vår. Tenk at vi har bare møttes to ganger, der vi har så vidt utveksla et «hei». Og så har vi hatt noen få, men rare skype-møter, fordi vi har forskjellige måter å snakke engelsk på. Så det har også vært mange misforståelser underveis i prosessen. Det å snakke i dybden om film, dens innhold, og arv, det har vært spesielt, i kommunikasjonsprosessen, sier Vold.

– For eksempel sa han til meg at man sier ikke «kjære Marte». Det passer ikke inn i det koreanske språket. Men etter hvert skjønte vi at det med språklige barrierer er en av styrkene ved filmen, det at det er helt ulike måter å snakke til hverandre på i ulike land.

En annen kulturell forskjell Vold har merket seg, er blant annet hva man velger å filme og ikke.

– Det gikk opp for meg hvor mye jeg eksponerer meg selv foran kamera, mens han filmer seg selv lite, noe som jo er kulturelt betinga, også i selve bildespråket.

Et eksempel er der Vold filmer seg selv foran speilet mens hun pusset tenner og tunga si, ganske konkret, en beskrivelse hun kaller grafisk. I retur fikk hun en video fra Yun, der han filmer sitt eget speilbilde i flisene på baderomsgulvet.

– Han var mye mer indirekte i sin måte å filme seg selv på, mens jeg var mer frontal. Likevel har han tatt med kameraet på intime opplevelser, dog uten å være intim selv.

Mer fra Dagsavisen