«Avistegnerne representerer en viktig ytringsfrihetsfaktor og yrkesgruppe som de senere årene er satt under press.» Det lærer norske skoleelever på nettsiden avistegning.no. Her finnes et rikholdig materiale om satiretegnere og tegninger. Innholdet er tilpasset elevgrupper på mellomtrinnet, i ungdomsskolen og videregående skole i Norge. Ja, yrkesgruppen avistegnere er satt under press. Den siste tiden, under koronapandemien, rapporterer satiretegnere verden over om flere trusler og forsøk på sensur enn vanlig.
«Tegningene kan leses av alle», er også ett av budskapene på avistegning.no. Det er helt korrekt. Sånn sett er tegningen som skapt for det som er selve lykken i vår tid; å gå viralt. Men avistegningen har pussig nok aldri fått et skikkelig fotfeste på mediehusenes nettsider. Tegningen tok aldri transformasjonen fra den prominente plasseringen på side 2 og 3 i papiravisen til det digitale. Den fant aldri sin plass i moderne tid. I moderne tid finner derimot mange den utålelig. Så utålelig at det ikke er til å tro hva noen er villig til å gjøre for å bekjempe den. Tegningen, altså.
For fem år siden ble redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo angrepet. De hadde tegnet Muhammed. 12 personer ble drept. Man kan ikke legge bak seg en slik hendelse, man må leve med vissheten om at det skjedde – og at det kan skje. Høsten 2015 sto derfor flere av oss på universitetsplassen i Oslo sentrum med budskapet om samhold og solidaritet: «Je suis Charlie». Brorparten av regjeringen sto på første rekke. Store hvite plakater var rigget opp rundt om på plassen, slik at barn og voksne kunne tegne. «Fri til å tegne» var tittelen på markeringen. Barna boltret seg.
Frihet til å tegne var og skal være en naturlig del av ytringsfriheten. Et prinsipp verdt å stå opp for. Det er nå 15 år siden den danske avisen Jyllands-Posten publiserte de tolv karikaturer av profeten Mohammed. Flere aviser trykket tegningene, mange som faksimiler. Tegningene førte til viktige debatter om ytringsfrihet og blasfemi, men de vakte også sterke reaksjoner i flere muslimske miljøer og land. Tegnere og avisredaktører ble truet på livet.
«Je suis arbeidsledig», skrev magasinet Prosa i en større artikkel i høst.. Oppsummeringen var nedslående: Det var lett å si Je suis Charlie, men hvem vil kjempe for satiren når det faktisk koster noe, ble det spurt. Artikkelen tegner et bilde av en usikker fremtid for satiretegnere i Norge. På grunn av dårlig økonomi, på grunn av redselen for å krenke.
En av dagens prismottagere, Siri Dokken, sier i denne saken at «De beste avistegningene er de som får det til å gynge litt i deg». For mange raste det da New York Times i juni i fjor meldte at de kuttet ut satiretegninger i sin internasjonale utgave. Det samme var allerede gjort noen måneder før, i den nasjonale utgaven.
At én tegning alene kan skape smerte, ligger i sakens natur. I New York Times ble det alvorlig selvskade. Tegneren Patrick Chappatte som hadde bidratt med to tegninger i uken i den internasjonale utgaven i mer enn 20 år, skrev at han la ned sin penn med et sukk. Et sukk fordi alt dette arbeidet ble stoppet av en enkelt tegning – som ikke en gang var hans – og som han mente aldri burde vært publisert i «den beste avisen i verden».
Men den omtalte tegningen ble oppfattet som antisemittisk. Israels statsminister Benjamin Netanyahu – med Davidstjerne - var fremstilt som blindehund for USAs president Donald Trump, som for anledningen hadde kippa på hodet.
Det ble for mye. Satiretegningens historie i New York Times var dermed over. Ringvirkningene av denne beslutningen ble de mest faretruende. Når selveste New York Times valgte å gjøre dette, en avis som så mange andre ser til for inspirasjon og fremtidsorientering. Nylig ble den franske læreren Samuel Paty drept fordi han viste karikaturer av Muhammed i klasserommet.
I vår tid har vi havnet i bakvendtland. I vår tid blir fakta fornektet, nyheter anklages for å være falske – og humor er blitt dødsalvorlig. Sånn sett var det kanskje bedre før.
Men når var før? Hvis før var på slutten av 1600-tallet, var det pave Innocens den XI som angivelig fikk æren av å karikeres i det som kalles verdens første satiretegning, av selveste Bernini, kunstneren som blant annet laget Petersplassen i Roma. Siden har få personer med makt og posisjon verden over, gjennom alle tider, unnsluppet det karikerte. Gudskjelov. For karikaturen har gjort det utålelige ikke tålelig, men mer ufarlig. Satiren beretter om at ting ikke bare er slik de bør være, eller slik man vil de skal fremstilles. Blir man offer for den skarpe streken, kan den kanskje varsle begynnelsen på en forandring.
Pave Innocens XI var makt. Religion er makt. Og makt er alvorlig. Som politikk. Som økonomi. Så alvorlig at man må le, i alle fall fra tid til annen. Satiretegningen vrir på makten i sitt bilde. Deri ligger dens problem. For makten kan sparke så hardt tilbake.
«Komedie som ikke går lenger enn å observere, er flatterende. Satiren skal gå ett skritt lenger, den trekker det ut i det absurde.» The Guardians anmelder så seg nødt til å påpeke dette for noen uker siden, da det legendariske britiske satireprogrammet «Spitting image» kom tilbake på skjermen. Men det hele ble en tannløs skuffelse. Skyldtes det frykten for å krenke? Eller, enda verre: Er satirens oppgave blitt umulig, når selv politikere av typen verdens mektigste opptrer hinsides det karikerte, helt frivillig. Som om det var naturlig.
Styret i Norsk PEN ønsker med årets Ossietzkypris å hedre den stolte tradisjonen for avistegninger i Norge og samtidig rette oppmerksomheten mot situasjonen for dagens satiretegnere. De som med en enkel strek kan ramme andre med sin satire – men som for sitt yrke risikerer å bli rammet uforholdsmessig hardt selv. Ytringsfrihet er ikke bare formell frihet fra statlig inngripen. Den er også den reelle friheten til å ytre seg uten å frykte represalier.
Vi i Norsk PEN føler med satiretegnerne, vi føler for satiretegningen. Og vi er for øvrig glade for at norske skolebarn lærer om satiretegningen som del av undervisningen om ytringsfrihet. Vi har valgt å la tre representanter for satiretegnerne i Norge motta årets Ossietzkypris på vegne av sin yrkesgruppe: Finn Graff, som i år har tegnet i norske aviser i 60 år, Siri Dokken, tegner i Dagsavisen og professor II ved avdeling Design, KHIO (en stilling støttet av Fritt Ord), og den irakske satiretegneren Ahmed Falah, som kom til Norge som fribykunstner etter i en årrekke å ha vært både sensurert og truet på livet for sine tegninger i Irak. Prispengene er øremerket en utstilling av norske satiretegninger på Avistegnernes Hus i Drøbak.
Ossietzkyprisen deles ut hvert år av Norsk PEN, på Fengslede forfatteres dag som er 15. november. På grunn av COVID-19 er tilstelningen i år utsatt.