Kultur

– Vi gjør ikke jobben vår om vi ikke er følelsesmessig motivert

Journalist og Dagsavisen-spaltist Maren Sæbø kritiserer dekningen av Afrika i norsk presse: – Vi har fordummet dekningen av Afrika.

– Vi ser disse båtene med folk som kommer fra Libya, men vi forstår ikke hva som skjedde der før de kom hit, eller hva som skjedde mens vi selv deltok i krigen der. Og vi ser ikke hva som skjer i Sahel eller Mali. Jeg kaller det en av de store hvite flekkene i norsk journalistikk.

Det sier frilansjournalist og kommentator i Dagsavisen Maren Sæbø. Hun skylder på dårlig journalistisk dekning av kontinentet som står henne nærmest: Afrika.

Sammen med journalistene Anders Sømme Hammer og Nilas Johnsen, mottar hun i dag Annette Thommessens hederspris, som deles ut av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), for å ha bidratt til å opplyse og informere den norske offentlighet om forhold som bidrar til flukt, og hvordan situasjonen er for mennesker på flukt.

Les dagens kommentar av Maren Sæbø: Norge bidrar i en FN-operasjon i Mali. Bør vi det?

– For emosjonell

Formålet med minnefondet oppkalt etter NOAS-stifter Annette Thommessen (1932-1994), er å stimulere til økt rettssikkerhet for asylsøkere og flyktninger og forståelse for deres situasjon i Norge.

Fra begrunnelsen heter det blant annet: «Arbeid som utføres av kompetente og engasjerte frilansere, stringere og gjennom reportasjeprosjekter blir desto viktigere for å sikre en best mulig opplyst, offentlig samtale om internasjonale utfordringer som situasjonen for flyktninger og internt fordrevne.»

Sæbø husker et ordskifte i 2015, da flyktningkrisen traff Norge, der flere kommentatorer syntes dekninga av asylsøkere og flyktninger var for emosjonell, og advarte mot at journalister ikke klarte å se det store bildet, fordi de snakket med menneskene det gjaldt.

– Det husker jeg at jeg reagerte ganske sterkt på. Målet er jo å både se det store bildet, og samtidig kunne se menneskene, det er ikke to ting som er utelukkende, det er to ting som sammen belyser noe. Snakker vi ikke med dem det gjelder, gjør vi ikke jobben vår, mener Sæbø.

– Vi tre prisvinnerne som har sett på utgangspunktet for flukten, vi har sett hvorfor folk har flytta på seg. Det er jo en annen måte å dekke krig og konflikt på. Man ser veldig fort når folk begynner å flytte på seg, at noe er gærent. Når det er snakk om tusenvis, eller titusenvis, som flytter på seg, er det snakk om et land i «deep shit».

Hun mener det er viktig å dekke folk på flukt. Det er dels for å forstå konfliktene i opprinnelseslandet, og dels fordi hun mener det etter hvert ble en ganske giftig retorikk rundt disse menneskene.

– De ble trukket i tvil, og så var det kritikken mot journalistene, om at vi lot oss styre av følelser i dekningen av enkeltskjebner. Men det er klart: Vi gjør ikke jobben vår om vi ikke er følelsesmessig motivert. Samtidig er vi jo veldig bevisste på et større bilde, og at vi ikke må være ukritiske når vi snakker med disse folka. Men dekning av flyktningsituasjoner blir altså ikke best av å sitte på en pult og lese et Excel-ark.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Ta det på alvor

Det Sæbø mener er betegnende med norsk dekning av det afrikanske kontinentet, er at det er svært få, eller ingen av de større redaksjonene som følger prosessene og politikken, eller den økonomiske utviklingen som finnes på kontinentet.

– Afrika i norsk presse dekkes fra et utviklingsperspektiv, og fortsatt med norsk hjelpearbeid i fokus. Vi dekker ikke vanlig politikk eller økonomi som vi ville dekket områder som USA eller Asia. Når folk spør «hvordan dekker man Afrika?», da svarer jeg at du skal dekke det på samme måte som alle andre kontinenter. Ta det på alvor.

Hun stiller seg spørrende til det at norsk presse regner Afrika som et veldig smalt interessefelt for nordmenn.

– Det er ikke sånn at Afrika er så uinteressant for oss at det ikke bør dekkes. Det er heller det at vi ikke er i stand til å se de historiene som forbinder oss. Vi må huske på at det aldri har vært så mange norske utenlandsstudenter som nå i Afrika. Det har aldri vært så mange afrikanere i Norge som det er nå. Det er rett og slett mange i Norge som har en eller annen forbindelse til det kontinentet, men vi får ikke våre nyheter gjennom norske medier. Dekningen er flat og dårlig, overfladisk og tilfeldig. Dette kunne jeg snakka om i to døgn, sier hun og trekker litt på smilebåndet.

Angola, som er Norges største økonomiske samarbeidspartner i Afrika med 20 store norske selskaper etablert, deriblant Equinor (tidl. Statoil), Aker Solutions, FMC Kongsberg og Odfjell Drilling, er derfor en av hennes kjepphester.

– Norge snakker om at Equinor er i Brasil, men fram til nå har Angola vært det store. Der har det gått fra den ene til den andre skandalen, uten at norske journalister har fulgt så godt med, for eksempel.

Her kan du lese Maren Sæbøs mange kommentarer i Dagsavisen.

– Må tørre satse

Sæbø mener det er to ting man trenger for å bedre journalistikken i Afrika:

– Man er nødt til å tørre å fortelle publikum hva som er viktig, og ikke bare tenke på hva som gir klikk eller hvilke overskrifter som selger. Man må tørre det, og da må man også tørre å satse. En av årsakene til at det er lite journalistikk på Afrika, er at det er vanskelig og dyrt og fryktelig mye «red tape» (pressevisum er vanskelig, det er dyrt å reise, og det kan være farlig, journ.anm.). Det er praktiske årsaker til at journalistikken er vanskelig å gjennomføre, mener Sæbø.

– En del nordmenn har fordommer mot folk fra Afrika. Da er det viktig å vise et mer nyansert bilde, forklare hva som skjer der, opplyse, og også gi afrikanere en stemme, sier Sæbø.

Les også: Ebola-epidemien i Kongo er «ute av kontroll»

Kulturell renessanse

Å gi afrikanere en stemme handler ikke minst om å levere annet journalistisk stoff enn om krig og konflikt. Kulturpolitisk skjer det nå et større skifte over hele kontinentet, påpeker hun:

– Ser man kontinentet som helhet, er det jo generasjoner født etter uavhengigheten fra kolonimaktene som er blitt voksne. Da jeg studerte i Sør-Afrika, var mine årsklasser de første som hadde studert hele veien i «blanda» kull. Fram til 1994 var jo utdanningssystemet fargekodet, også universitetene. Og nå kommer «born free»-generasjonen. Dette påvirker ikke bare Sør-Afrika, men hele regionen. Man ser en slags kulturell og politisk renessanse. Det er et generasjonsskifte som skjer nå. Det påvirker de kulturelle uttrykkene i for eksempel Sør-Afrika, Nigeria og Kenya, men også andre land. Ikke minst i litteraturen og akademia. Det er kjempestort. En ting er jo musikerne, men det er jo bøttevis med interessante forfattere. Det har jo vært et vell av gode bøker, forteller Sæbø.

– Det er ikke like klikkbart å fortelle om som enda en sak om sjamanen og Märtha. Jeg tenker at det handler om å skape et nyansert bilde, for det kommer man ikke unna.

Les også: Elefantene mister sitt fristed i Botswana – jakt skal igjen tillates

Maren Sæbø

* Født i 1976

* Oppvokst i Groruddalen i Oslo i tillegg til Angola.

* Utdannet historiker fra University of KwaZulu-Natal i Durban i Sør-Afrika.

* Bakgrunn fra flere medier og har vært mangeårig redaktør i Verdensmagasinet X.

* Skriver fast for Dagsavisen og har vært styremedlem i Stiftelsen for en Kritisk og Under­søkende Presse (SKUP).

* I 2015 ble Sæbø kåret til Årets Frilanser. Juryen beskrev henne som en kunnskapsrik og markant stemme i den norske utenriksjournalistikken generelt og fra det afrikanske kontinentet spesielt.

* I juli 2016 var hun som eneste norske journalist i Sør-Sudan for å dekke 5-årsfeiringen av landets selvstendighet.

* Mottar Annette Thommessens heders­­pris 2019.

Mer fra Dagsavisen