Kultur

– Vi er en slags stressa dyr

Lina Wolff vil avsløre menns blikk på kvinner. Fordi hun tror at både menn og kvinner lider under det.

– Når du skriver fiksjon, slik jeg gjør, er det ikke for å løse problemer, men for å peke på dem, sier svenske Lina Wolff til Dagsavisen.

Hun er forfatter av tre bøker, inkludert «De polyglotte elskerne», som kommer på norsk nå. For den fikk hun Augustprisen, Sveriges høysthengende litterære pris.

– Egentlig liker jeg ikke å fortelle hva bøkene mine handler om, siden lesere ofte har sine egne, fine tanker. Men det dreier seg i hvert fall mye om kvinner og menn, og om relasjonen dem imellom. Hvor vanskelig det er å komme hverandre nær. Hvordan vi mislykkes. Og så handler det mye om det mannlige blikket, sier Wolff.

Mannlig blikk

Veldig forenklet går det mannlige blikket ut på at kvinner underkjennes som tenkende individer, og kun anerkjennes etter hvor tiltrekkende de er som seksualobjekt for menn.

– Det mannlige blikket er ikke noe alle menn bruker, eller den eneste måten menn ser kvinner. Men det er utbredt. En mannlig bifigur i boka mi har kun dette mannlige blikket, sier Wolff.

Han ser kvinner utelukkende som sexobjekt. To av de mannlige hovedpersonene, en litteraturkritiker og en forfatter, er mer sammensatte. Men også de har klare tendenser mot å klassifisere kvinner utelukkende etter utseende, som vesen som eksisterer mest for å gi menn nytelse.

– Jeg ønsker å gjøre de som leser boka oppmerksomme på hva det gjør med mennesker å bli sett på den måten. Vise hvor begrensende det er på både kvinners og menns muligheter. Også menn taper på patriarkatet. De mannsfokuserende strukturene ødelegger forholdet mellom fedre og sønner, mellom kompiser. Men dette er komplekst. Særlig mellom kjønnene. Seksuell tiltrekning er veldig komplekst, sier Lina Wolff.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Porno

Dessuten et tema i tida, etter uker og måneder med den ene #metoo-avsløringen etter den andre, i bransje etter bransje, land etter land.

– Metoo avdekker litt av det store isberget under overflaten. Alle overgrepene som ikke har skapt store bølger, der folk – menn – tvert om har fått lov å holde på, og mange – kanskje de fleste – kvinner har lidd under det. Egentlig er jeg usikker på om vi mennesker har det så bra, når du ser på hvordan vi håndterer våre intime behov. Jeg leste en statistikk om pornobruk. Den viste at folk ikke bare ser på én film, men opptil seks-sju i slengen, som de svitsjer mellom på mobilen. Det er jo helt ... Man får lyst å bare si «logg av, tenn et lys, ta en stund for deg selv». Jeg får følelsen av at vi er en slags stressa dyr. At vi har havna voldsomt dypt i det, uten å vite hvordan vi skal komme oss opp igjen. Løsningen er ikke å snu på det, å lage et matriarkat i stedet. Vi må finne noe helt nytt, noe om passer både kvinner og menn, der alle kan trives og vokse.

Slåsskjempe

Tre av kvinnene i boka blir brutt ned av ulykkelige kjærlighetsrelasjoner. En dør av det, en annen truer med å ta sitt eget liv av det, den tredje kjemper på ett vis tilbake. Sistnevnte heter Ellinor, og er hovedperson og jeg-forteller i den første av de tre delene «De polyglotte elskerne» består av.

– Ellinor er en uslepen diamant. Hun kommer fra landsbygda, har lite penger og ingen verbal utdannelse. Ellinor er veldig praktisk orientert, og god å slåss. Hun vet at hun kan banke en mann om det trengs. Dessuten har hun lært seg slagsmålets grunnprinsipp: Aldri vis deg som et offer. Også når du er det, må du holde maska. Slå tilbake når du kan, også om du har tapt.

Så da Ellinor blir voldtatt av en mann som er overlegen henne i stilling og makt, lar hun være å ta offerrollen. I stedet pønsker hun ut en hevn, en gjerning som sårer mannen mye dypere enn vold ville gjort.

Bygd og land

For «De polyglotte elskerne» – polyglott betyr forresten «en som kan mange språk» – handler også om klasse, og om by og land.

– Jeg er fra bygda selv. Er blitt anbefalt å legge bort min skånske dialekt for å klare meg som forfatter i Stockholm. Slike råd gjør folk tause. Dét sagt, så har det vært deilig å skrive denne boka i Stockholm, der den blir lest og forstått. I lokalavisa hjemme blir jeg alltid slakta. Jeg er ingen profet i eget land, akkurat.

Forsvarer Akademien

En av de største svenske #metoo-skandalene, har imidlertid vært nettopp i det litterære miljøet. En sentral mann i miljøet rundt Den Svenska Akademien, som deler ut Nobels litteraturpris, har i flere tiår fått trakassere kvinner alvorlig seksuelt, uten at noen tok affære utover å konstatere at «han bare er sånn».

– Jeg har skrevet tre bøker. Først med denne tredje fattet Akademien interesse for meg, og jeg ble invitert til denne kulturprofilens salong. Men det er fullt mulig å klare seg utenfor den innerste kretsen også, sier Lina Wolff.

Avsløringen har likevel fått kritiske røster til å påpeke at det er noe gammeldags i hvordan Akademien fungerer. Institusjonen har mye makt, også økonomisk, uten spesielt stor åpenhet.

– Klart Den Svenska Akademien må endres. Det vil den også, takket være lederen Sara Danius, som griper fatt i det nå. Men jeg syns faktisk vi skal være stolte over at Akademien fins, og har gjort det i mange hundre år. At små og lukkede forum har stor makt over kultur og økonomi er vanlig overalt, i alle land. I Sverige er det åpent og kjent hvordan Akademien fungerer, og hvem de 18 medlemmene er. De kan kritiseres. Med #metoo er at man er blitt oppmerksomme på et stort problem. Da kan det løses. Men jeg synes ikke Akademien skal bli en moderne organisasjon. Det er sunt at den er litt tung og gammeldags.

Mer fra Dagsavisen