«Vermiglio»: Postkort fra en tapt tid

Den italienske prisvinneren Maura Delpero benytter sine betydelige ferdigheter som dokumentarfilmskaper til å ta oss med tilbake til den siste innspurten av andre verdenskrig, i den nord-italienske landsbyen Vermiglio høyt opp blant fjellene i Trento-provinsen. Det var her regissørens familie kom fra, og hun har basert filmen på historier de fortalte om tilværelsen der. Sølvløve-vinneren «Vermiglio - landsbyen mellom fjellene» er så naturalistisk spilt og iscenesatt at den nesten kunne ha vært en dokumentar, hvis det ikke var for det utstudert vakre filmfotografiet av Mikhail Krichman. Denne russiske mesteren sto blant annet bak kameraet på klassikeren «The Return» (2003), Oscar-nominerte «Leviathan» (2014) og Liv Ullmanns tolkning av August Strindbergs «Frøken Julie» (2014).

Krichmans maleriske, statiske tablåer er den soleklart største styrken i «Vermiglio», men langt fra den eneste. Dette er en film som lar oss ta del i en rural hverdag som ikke lengre eksisterer, og gjenskaper fortiden i de pastorale, italienske alpene anno 1944. Hvor fascinerende denne hverdagen er kan sikkert diskuteres: Maura Delpero er ikke nevneverdig interessert i tradisjonell dramaturgi eller historiefortelling. Hennes formål ser ut til å være å gjenskape glimt fra sin egen familiehistorie så realistisk som mulig, og fordype oss i et mikrokosmos som følger sin egen rytme.

Det er et lite samfunn med sine særegne tradisjoner, katolske ritualer, feiringer og sosiale koder, der folk finner et tett samhold og familietilhørighet – men er veldig skeptiske mot utenforstående, og dem som bryter de sosiale forventningene kan lett bli utstøtt. Her lever tre generasjoner av familien Graziadei under samme tak med svigerinnen Zia Cesira (Orietta Notari), i en forholdsvis idyllisk tilværelse der krigen herjer så langt unna at de knapt forholder seg til den.