Waldemar Eide laget en rekke sjangerbilder med linjer bakover i kunst­historien, som «Kvinneakt på kne med bakbundne hender» (ca. 1919).

Verdenskjent og lokal

Stavangerfotografen Waldemar Eide var en av våre første kunstfotografer. Stavanger kunstmuseums utstilling er hjemmekoselig, men også med atskillig sprengkraft med perspektiver langt inn i vår tid.

 

KUNST

«Waldemar Eide – Kamerakunst»

Stavanger Kunstmuseum

Til 19. februar

STAVANGER (Dagsavisen): Mappen med fotografier av den verdensberømte danseren Vera Fokina ble Waldemar Eides største suksess. Da han la mappen ut for salg i mars 1919 kunne han notere seg for nasjonal interesse, men bildene av den nyskapende danseren møtte raskt anerkjennelse også internasjonalt. Da han annonserte ett av Fokina-bildene til salgs noe senere samme år, refererte han til det som sin «verdensberømte dansestudie». I dag blir disse bildene sett på som tradisjonstro i en modernistisk brytningstid, men det er en sannhet med modifikasjoner. Utstillingen om Eide går rett inn i den pågående revideringen av kunsthistorien, og den utmerkede katalogen stiller opp perspektiver det er verdt å ta opp til debatt.

Waldemar Eide var en internasjonal fotograf med lokal forankring. I stedet for å reise ut i verden – noe han allerede hadde gjort da han studerte kunst i Dresden og kanskje kunne gjort igjen – valgte han å etablere sitt fotostudio i Stavanger. Hermetikkindustrien og skipsfarten ga økonomisk vekst, og i mellomkrigstiden bygde Eide seg opp som en aktet portrettfotograf. Virksomheten ble først nedlagt i 1953. I stedet for å reise ut og oppsøke tidens berømtheter, kom de til ham. Når dansere, kunstnere, musikere og skuespillere besøkte byen var det fast rutine at de skulle innom hos Fotograf Eide i Kirkegaten. Til utstillingen har Stavanger kunstmuseum funnet frem den flotte monteren som hang utenfor forretningen. Mange eldre Stavangerfolk husker fortsatt den omgjengelige fotografen.

Eides skjebne har mange paralleller til en etter hvert mer berømt norsk kunstner. Nikolai Astrup (1880–1928) reiste også ut for å utdanne seg som kunstner. I likhet med Waldemar Eide (1886–1963) flyttet Astrup hjem, og begge ble stedegne på hvert sitt sted. Men det hindret ikke at begge lot seg inspirere av internasjonale strømninger, og begge var godt orientert om internasjonale tendenser gjennom tidsskrifter. Samtidig er forskjellene påtagelige: Astrup var fattig og døde ung, Eide fikk et langt liv med god økonomi og en blomstrende forretning. Jølstringen brukte all sin ledige tid på kunsten, mens Stavangerfotografen jobbet med sine kunstneriske prosjekter på fritiden.

Det betyr ikke at det han gjorde til daglig var dårlig. Tvert i mot er det en jevnt høy kvalitet over hans totale produksjon. Selv om mange vil kjenne igjen enkelte av tidens kjendiser i utstillingen, er det like mye glede i studiet av hverdagsportrettene fra fotostudioet. Det finnes mange gode historier i det lokale materialet, noe som forteller om sosiale og kulturelle fenomener som er svært ulike fra det vi er vant til i dag. Mye skjer i løpet av hundre år, og selv om utvalget er begrenset i utstillingen, viser bildene fra Stavangers gater og bygninger store forskjeller fra dagens oljeby. Også friluftsbildene fra Ryfylkeheiene og annen vakker natur har et særpreg som avslører et sikkert blikk for lys og komposisjon.

Internasjonalt ble serien med Vera Fokina Waldemar Eides store gjennombrudd. Den ble stilt ut i Stockholm, London, København og Los Angeles. Men det begynte ikke der. Året før, i 1918, fotograferte Eide «Idol» i sitt studio i Stavanger. Dette og andre av Eides bilder ble antatt på den prestisjetunge utstillingen The London Salon of Photography. I tillegg ble «Idol» gjengitt i norske, svenske og britiske tidsskrifter. Det viser (antagelig) skuespilleren og danseren Ellen Sinding, som var utdannet hos Nationaltheatrets Gyda Christensen. Hun hadde igjen studert med Mikhail Fokin i Stockholm, der han i 1913 hadde startet Ballets Suédois som konkurrent til det Paris-baserte Ballets Russes. Han hadde jobbet med dem tidligere, men Vera Fokins mann var blitt uvenner med impresario Djagilev da han foretrakk den yngre koreografen Nizjinskij. Fokin representerte et brudd med den klassiske dansen, og stod i en nyskapende tradisjon som vi ser ettervirkningene fortsatt. Lillebil Ibsen var for øvrig også blant Fokins elever, hun ble en av våre mest kjente skuespillere, og hun ble fotografert av Waldemar Eide.

Det er her denne utstillingen peker inn mot nye landskap. Sigrid Lien, professor i kunsthistorie i Bergen, tegner i sin artikkel opp et interessant landskap der ulike estetiske praksiser går opp i en høyere enhet. Med sin satsing på tidens beste komponister, billedkunstnere, koreografer og dansere representerer Ballets Russes en tverrkunstnerisk praksis som den kunst- og kulturhistoriske forskningen har problemer med å forholde seg til. De videreutviklet Wagners kongstanke, og laget allkunstverk der dansen var omdreiningspunktet. Viljen til kunstnerisk fornyelse preget alle uttrykkene som produksjonene involverte. Men forskningen konsentrerer seg om de enkelte disiplinene, og derfor har få brydd seg om den brede og totale påvirkningskraften Ballets Russes hadde.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi har alle hørt om «de glade tyveårene», og det er liten tvil om at tiåret etter første verdenskrig, frem til krakket i 1929, var preget av stor frihet, kunstnerisk nyskaping og sosial liberalitet. Kvinnen fikk en helt ny stilling i familien og samfunnet, og Waldemar Eide speiler dette. Fokina-serien ble rost for sitt vakre lys og for Eides spesielle evne til å fange danserens sanselige bevegelser. Fotografen benyttet seg av flere profesjonelle dansere og skuespillere blant annet til sjangerbilder og aktserier. Nakenbildene er svært vakre, og de føyer seg inn i en av billedkunstens lengste tradisjoner. Men – i den grad de var kjent i samtiden – må de ha blitt ansett som svært vågale. Men det interessante i dag er den sosiale dimensjonen, at dette var mulig i en provinsby som Stavanger.

Det er alltid beundringsverdig med folk som kan forandre mening. I sitt essay går Lien i rette med sine tidligere konklusjoner. Hun setter også Eides praksis inn i en kunsthistorisk sammenheng der det som ble laget i Eides atelier gis større kreditt sett i relieff mot modernismens utvikling. Disse fenomenene utviklet seg parallelt, men den rådende kunsthistorien har bygget myten om den modernistiske kunstens dyrking av det rene uttrykket. I møtet med modernismen har Eides piktorialisme vært den tapende part. Han var inspirert av Art Noveau, og den blomstrende stilen ble jo fort nedvurdert som borgerlig kitsch. I Sigrid Liens essay gjenreises Eides betydning, hun setter hans billedbyggende evner inn i en større sammenheng, og hun ser kulturhistorien med vide briller. Det er en ting undertegnede liker, interessert som jeg er i alle kunstneriske uttrykk. Men det viktigste vi kan lære av dette er at dominerende tendenser alltid skyver andre ting inn i skyggene. Derfor er det viktig at kunsthistorikerne fortsetter å lete etter de alternative praksisene, og at vi som kulturkonsumenter i dag har et åpent sinn, interesserer oss for og aksepterer ulike praksiser. Den som bare ser én utgave av virkeligheten blir gjerne sneversynt.