Verdensarven møter Snøhetta

ARKITEKTUR

Lascaux IV–Centre International d’Art Pariétal

Museumsbygg for grottemalerier, Montignac, Frankrike

Arkitekt: Snøhetta

Scenografi: Casson Mann

Byggherre: Conseil Général de la Dordogne

Lascaux, Montignac, Frankrike (Dagsavisen): Sjelden har jeg følt meg så overveldet og ydmyk. Og sjelden har jeg følt meg så forvirret på samme tid. Ytterpunktene i min opplevelse er store, men forvirringen er raskt glemt. For i møtet med noen av verdens eldste grottemalerier, selve urbildet på menneskelig kreativitet, blir opplevelsen sittende både i kropp og sinn i lang, lang tid etterpå. Snøhetta har skapt en ramme rundt grottemaleriene som bergtar besøkende av alle slag. Vandringen gjennom museumsbyggets (rekonstruerte) grottesystem og museumsdelen etterpå er av den typen opplevelser som setter seg i minnet for resten av livet.

Hulemaleriene i Lascaux hører til blant verdens mest berømte oldtidsattraksjoner. De rundt 20 000 år gamle maleriene gjør et umåtelig sterkt inntrykk, både grunnet bildenes kunstneriske kraft, og det perspektivet som trekkes opp når vi vet at disse bildene er laget av noen av de første menneskene på jorden. Riktignok understreker museumsvertene (alle må følge en guidet tur i en gruppe begrenset oppad til 36 personer) at all kunnskap rundt grottemaleriene er usikker. Men det hindrer ikke en dyp fascinasjonskraft fra å overvelde alle som går inn i museet med et åpent sinn. For her er alt lagt til rette for at opplevelsen skal bergta publikum.

Historien om grottemaleriene i Lascaux er brolagt med hindringer. Hva berømmelse angår har Lascaux bare konkurranse fra nordspanske Altamira, som ble oppdaget allerede i 1879. Lascaux ble først oppdaget i 1940, og begge steder er oppført på Unescos verdensarvliste. Men utover i etterkrigstiden økte turisttrafikken, og den store tilstrømmingen ble en så stor belastning at begge steder måtte stenges for publikum. Fuktighet og karbondioksid fra opptil 1200 besøkende per dag førte til soppdannelse og andre skader. Lascaux ble stengt i 1963, Altamira fulgte etter i 1977. Begge steder ble det bygget replikaer, men det er først nå at Lascaux har fått et permanent senter for grottemalerier, og det er det altså norske Snøhetta som har tegnet.

Selv om du vet at grotten du går gjennom er et falsum fra ende til annen, er illusjonen så sterk at det er lett å glemme at du vandrer gjennom en nøyaktig kopi. Grotten ble oppdaget av noen gutter og en hund i september 1940, etter at en storm hadde veltet et tre. Museumsvandringen starter på byggets tak. Herfra føres publikum gjennom en smal, utendørs gang mellom byggets vakre, stripete betongfasade og en bratt steinmur. En animasjonsfilm gir en pekepinn om hvordan landskapet og dyrelivet (med reinsdyr og løver) så ut for 20 000 år siden. Så bærer det ut igjen før publikum slippes inn i det aller helligste.

Fra det øyeblikk døren lukkes bak deg og den lave temperaturen siger nedover ryggen, blir du lett bergtatt. I noen sekunder er du omgitt av totalt mørke. Lyset heves sakte ved grotteåpningen høyt over deg, og så starter vandringen nedover i det intrikate grottesystemet. Originalen er målt opp med laser, og replikaen skal være 100 prosent korrekt. Selv om gulvet er slett og bruddene med tekniske ganger mellom ulike seksjoner minner oss om at dette er en kopi, er opplevelsen av de fantastiske dyremaleriene sterk. I det første rommet er det en 5,6 meter lang okse, og blant de rundt 2000 figurene er det et vell av former og symboler. Dyrefigurene dominerer, men det er også mennesker og abstrakte figurer som tyder på at de som tegnet dette med mineralfarger på huleveggene for rundt 20 000 år siden hadde en sterk forestillingsevne.

Etter vandringen gjennom det intrikate grottesystemet får de besøkende en pause i et lukket gårdsrom med høye vegger. Dette arkitektoniske grepet gjør himmelen til den siste veggen. Neste stopp er studiesalen med modeller i naturlig størrelse. Her kan du studere tegningene i detalj. Men det er ingen skilt å lese. Teknologien har overtatt, all informasjon gis via nettbrett og hodetelefoner. Heldigvis finnes levende mennesker, for nettbrettets grensesnitt er vanskelig tilgjengelig. Ute i sollyset på takterrassen var det umulig å se noe på skjermen, og det brettet jeg fikk utdelt var skjemmet av knitring og skrapende lyd da guiden fortalte inne i grotten. De har et stort forbedringspotensial.

Studiesalen er fylt med avstøpninger i betong som henger fra taket i et vakkert system der opphengsstavene er belyst ovenfra. Dermed blir avstøpningene som skulpturer å regne, og dette klare illusjonsbruddet bidrar til å gjøre opplevelsen spesiell. Museumsdelen er formgitt av det britiske selskapet Casson Mann, som blant annet har laget scenografien på vinmuseet i Bordeaux og formgitt utstillinger på Victoria and Albert Museum i London.

Fra studiesalen kommer du ut i anleggets ryggrad, en lang gang som skjærer som en kløft gjennom bygget. Gangen gir adgang til ulike utstillingshaller, multimedierom og kino, og det er et storslagent og imponerende rom som gir en arkitektonisk fortolkning av vandringen inn og ned i grotten. Å komme inn hit og løfte blikket mot glasstaket over de 13 meter høye veggene er som å stå i bunnen av en kløft. Det er enkelt og greit storslagent.

Men–så var det denne forvirringen. Da jeg kom ut i den flotte gangen med de mange vinklene skjønte jeg ingen ting: Jeg forsto ikke hvor jeg var, jeg skjønte ikke hva gangens funksjon er, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme ut. Etter tretti år som arkitekturkritiker trodde jeg at jeg var flink til å lese bygninger. Men nå var jeg forvirret. Den logiske forklaringen er at jeg var desorientert etter å ha vært gjennom et grottesystem med flere retningsbrudd. Men faktum er at jeg ikke forsto byggets logikk og layout.

Etter hvert skjønte jeg at forvirringen skyldes den manglende kontakten til atkomstarealene. Gangen løper parallelt med fasaden, men det visste jeg ikke da jeg kom ut dit. Problemet ligger i starten: Etter å ha løst billett ledes du inn til heisen som tar deg opp på taket der vandringen starter. Det er her glippen skjer. Det er for mørkt og lukket, og du har ikke kontakt med gangen, selv om du er rett ved siden av.

Byggets plassering i landskapet er perfekt, i bunnen av en skogkledd skråning med jordbruksland og landsbyen foran bygget. Det føyer seg fint inn i landskapet, det pranger ikke. Fasaden er brettet ut som en japansk origami-figur, og den buklete betongfasaden antyder det mysteriet som skjuler seg i museet. Et glassparti strekkes gjennom nesten hele fasadens lengde og inviterer deg inn i grotten under åsen. Når du kommer inn er det en romslig foajé som skal kunne ta unna opptil 4000 besøkende daglig. Publikumsdelen med restaurant og butikk strekkes langs hele frontfasaden.

Når vi legger til at det er en gangvei over taket langs frontfasaden blir det en inviterende arkitektur som åpner seg mot omgivelsene. Snøhettas metode, slik vi kjenner den fra Operaen i Oslo, fungerer også i det vakre, franske landskapet. Her er oppgaven ganske annerledes, men den grunnleggende løsningen har noen fellestrekk. Snøhetta har skapt skole ved å slippe publikum til på taket, og kopistene er etter hvert mange. Med Lascaux IV har de skapt en ny variant.