Verdens beste band

The Clash
«Sound System»
Legacy/Sony

Var ikke The Clash rett og slett det aller tøffeste vi noen gang har hørt - og sett? Akkurat nå virker det sånn. Med nyutgivelser av de gamle platene deres, der jeg med en gang igjen blir helt fortapt i det imponerende overmotet, der de utfordret alle gamle forestillinger om rock ’n’ roll, rotet det til for seg så det suste, og fikk det til å låte helt fantastisk.

Nyutgivelsene til The Clash kommer i flere formater. Mest kompakt er samlingen «The Clash Hits Back», som på tre LP-er (eller to CD-er) er programmert etter settlista på en konsert i Brixton i 1982. Med åtte ekstra låter til slutt for å gi en utfyllende nybegynners guide til The Clash. Juvelen i kronen er likevel den store boksen «Sound System», som langt på vei er The Clash komplett. Med miniatyrutgaver av deres fem første studioalbum (dette blir åtte plater til sammen som gamle venner vil vite), og en dobbel CD med ekstramateriale. Som i tilfellet The Clash ikke er gammelt oppsop, men for eksempel singeltrilogien «Clash City Rockers», «Complete Control» (produsert av Lee Perry) og «White Man in Hammersmith Palais, som ikke var med på noen album i utgangspunktet. Her er også en DVD med The Clash i sin fulle, visuelle prakt, og tre utgaver av fanzina «Armageddeon Times».

«Punken døde den dagen The Clash skrev kontrakt med CBS», sto det i en av de mange fanzinene som fulgte den nye musikken fra gatenivå. Det hørtes ikke mye dødt ut på debutalbumet deres i 1977. Men The Clash var symboler på en helt ny retning i musikken, og det ble krevet mer av dem en noen kunne forlange. Det ble sagt at The Clash ga løfter ingen kunne holde, men oppfylte løfter ingen ville gitt. De ble igjen trukket i tvil da de spilte inn albumet «Give Em Enough Rope» med den amerikanske stjerneprodusenten Sandy Pearlman i 1978, ei plate som fortsatt ikke er helt rehabilitert. The Clash fikk en tidlig baksmell. Hvis jeg skal peke på lavmålet i min personlige karriere må det være å våren 1979 karakterisere EP-en «The Cost Of Living» som «den siste spikeren i kista til The Clash». Et halvt år før utgivelsen av «London Calling».

For The Clash slo strålende tilbake, med dobbeltalbumet «London Calling», der de la den alminnelige punkrocken langt bak seg. En vanlig kandidat til 70- eller 80-årenes beste plate, ettersom man ser det fra Europa eller USA. På våre kanter kom den ut 14. desember 1979. The Clash gjentok for moro skyld bedriften året etter, da trippelalbumet «Sandinista» kom ut 12. desember. Et dristig utspill med uvanlig eksperimentelle sider, men likevel med flere gode låter enn det gikk an å fordøye sånn med en gang. En vanlig vurdering som er blitt stående er at «Sandinista» ville blitt et fint enkeltalbum, men de som mener dette fortsetter gjerne argumentasjonen med å liste opp sine helt forskjellige oppfatninger av hvilke som er de beste sangene. «Sandinista» er nok fortsatt best som den var.

Selv holder jeg «Combat Rock» fra 1982 som hele dette tiårets beste album. Det er verdt å minne om at verken «Rock The Casbah» og «Should I Stay Or Should I Go» fra denne plata opprinnelig ble store hitlåter. Dette var tross alt gruppa som prinsippfast nektet å opptre på listeprogrammet «Top Of The Pops». I motsetning til andre moteretninger forble punkrocken et uselgelig fenomen.

De nye samlingene til The Clash har valgt å se bort fra albumet «Cut The Crap» fra 1985. Med Strummers restutgave av gruppa, som spilte i Drammenshallen det samme året, etter at Mick Jones og Topper Headon hadde fått sparken. «Cut The Crap» hadde noen gode låter, men passer ikke inn i historien om The Clash. Som handler om fellesskapet, på svært mange måter. De motsto alle tilbud om innbringende gjenforeninger. Joe Strummer og Mick Jones rakk så vidt å stå på scenen sammen igjen, like før Strummer døde i 2002. Det er så veldig typisk at det skjedde på en liten konsert for streikende brannmenn i London. Det var også helt i gruppas ånd da det ble kjent at Paul Simenon, helt anonymt, hadde vært aassistentkokk på et Greenpeace-skip, under et tokt rundt Grønland i forfjor.

«Sound System» kommer pakket i en stor eske som er formet som en boombox fra slutten av 70-tallet. En sånn som gruppa alltid hadde med seg. Unnskyld meg om jeg har fortalt denne historien før, men etter gruppas pressekonferanse i Oslo 21. mai 1980 satt Paul Simenon på fortauet utenfor, med akkurat en sånn boombox som banket ut tung reggae. Dette var kontaktskapende. Nye Takters fotograf Per Ole Oftedal og undertegnende dro kjensel på den siste plata til Edi Fitztroy, og Simenon spurte om vi ville være med videre på lydprøve. Vi ville. Dette ble begynnelsen på en storartet kveld, der gruppa gjorde en sagnomsust konsert i Chateau Neuf, etterpå kom de på klubben Pilen og så De Sjenerte og The Aller Værste, før Joe Strummer dro på nachspiel med de lokale punkerne i deres okkuperte hus på Skillebekk. Det finnes ikke sånne band lenger.

«Now I wanna move the town with the clash city rockers/You need a little jump of electrical shockers/You better leave the town if you wanna knock us/nothing stands the pressure of the clash city rockers». Sånn begynte konserten deres i Oslo i 1981, med gruppas lille manifest. Mange år etterpå forblir The Clash en påtrengende lyd av opprør. Det har kanskje aldri eksistert et mer spennende, glamorøst, romantisk og på alle måter riktig rockeband, et band som satte seg de høyeste mål, nådde det ene av dem etter det andre, men samtidig viste så menneskelige egenskaper at de gikk på trynet rett som det var, reiste seg igjen, og kastet seg ut i kampen for både det ene og det andre. På sitt beste gjorde The Clash verden til et bedre sted å være.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen