Vender tilbake mot alle odds

– Man skriver det man føler, forteller Michael Bublé om albumet «Love» og om å vende tilbake til musikken etter å ha opplevd alle foreldres mareritt.

 

Av Alyssa Nilsen

LONDON (Dagsavisen): I mange år har lyden av jul for mange vært lyden av Michael Bublé. Den sjarmerende canadieren med den behagelige stemmen har blitt en av verdens mestselgende mannlige artister, og er berømt for sine coverversjoner av kjente og kjære klassikere. Her i Norge har han spilt flere utsolgte konserter, og hatt hele seks album inne på albumlistene.

Også romantisk har Bublé hatt suksess. I 2011 giftet han seg med den argentinske skuespilleren Luisiana Lopilato, og sammen har de tre barn. Men i 2016 ble det kjent at sønnen Noah hadde kreft, og Bublé trakk seg tilbake fra rampelyset for å være sammen med familien sin. Nå er sønnen kreftfri, og Bublé er tilbake med giv og ny musikk. Og det er en mann i veldig så godt humør som sitter i en eksklusiv suite på et sentralt London-hotell for å snakke om sin nye plate.

Albumet har fått tittelen «Love», det vil si tittelen er formet som en rød «hjerte-emoji», men akkurat dette viste seg å være litt problematisk da en lattermild Bublé fikk se et bilde av pressemeldingen den norske journalisten hadde fått tilsendt i forkant av intervjuet. Der fremsto hjertet nemlig som en saks!

– Tuller du?, spør han vantro før han legger seg bakover i sofaen og gapskratter; – Det der gjør meg så lykkelig!

– Jeg synes det forteller en fin historie om albumet, humrer han videre, lager saksebevegelse med fingrene, og legger an en typisk mørk parfymereklamestemme: «Michael Bublé – Scissors, out now!» Tenk om det hadde vært en agurk! Eller aubergine-emojien! Det der er hysterisk morsomt!

Les også: DumDum Boys: Lever fortsatt i en drøm (Dagsavisen+)

Tro på framtida

Når han endelig klarer å roe seg ned, forteller han at det er et av de viktigste albumene han noensinne har gitt ut. Selv om han etter hvert har begynt å synge flere originale egenskrevne låter, har han på «Love» gått tilbake til utgangspunktet og har spilt inn egne versjoner av gamle klassikere. De aller fleste er sanger som maner fram minner om svart-hvitt-filmer og Hollywood-historie, fra en tid som på mange måter var enklere – en tid fylt med håp og tro på kjærligheten og framtida.

Dette er den jeg er, forteller Bublé ivrig. Det er en grunnleggende del av mitt musikalske fundament, og jeg er veldig beskyttende ovenfor musikken jeg elsker. Det høres sikkert dramatisk ut, men jeg tar det ytterst seriøst. Jeg er en av de heldige som får beskytte og videreføre denne musikken, og det er et ansvar jeg tar på alvor.

Han forteller at han frykter for framtida og livslengden til denne sjangeren:

– Den er så vakker og så viktig, og jeg ville at dette albumet skulle være … uff, nå høres jeg ut som Kanye West, men jeg synes dette er et av de beste albumene i sin sjanger noensinne, ler han litt beskjemmet.

Han forteller at han ville lage et autentisk og ærlig album om kjærlighet gjennom sanger skrevet nærmest i novelle-drakt, som korte livsnære historier. Hver låt fikk sin egen skreddersydde behandling. For Édith Piafs «La Vie en rose» så han eksempelvis for seg to mennesker som forelsket seg på tvers av kulturer.

– En amerikaner og en pariser. De holder hender og vandrer ned mot Eiffeltårnet i 1960, stråler Bublé.

– Jeg ville at arrangementet skulle bli som en samtale mellom to elskere hvor han kunne snakke til henne på engelsk, og med motmelodier hvor hun kunne svare på fransk. Så begynner romansen og språkene glir inn i hverandre slik at de kan synge på samme språk. På slutten bytter de, slik at hun synger på engelsk og han på fransk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Romanse

Men også instrumentalt var Bublé fast bestemt på hva han ønsket, en lekende entusiastisk romanse. Hvis du hører på instrumental-delen … begynner han, drar fram mobilen, og spiller låten i bakgrunnen mens han synger refrenget fra «My Fair Lady»-klassikeren «I could have danced all night», på toppen selv.

– Siden ingen får høre akkurat dét, vet jeg ikke om noen kommer til å skjønne den, men nesten alle låtene på plata har sånne små hemmeligheter.

En av de to låtene som ikke fikk en slik behandling er låten «Forever Now» som Bublé skrev til sine barn. En øm låt med et løfte om at de aldri skal måtte tvile på hans kjærlighet og støtte. Det er en sang en hvilken som helst forelder kunne sunget til et hvilket som helst barn, men for Bublé inneholder den så sterke følelser og minner at han selv verken kan lytte til den eller synge den live. Selv innspillingen av vokalen var i utgangspunktet ment som en demo, men da låten skulle gjøres ferdig innså han at han ikke kunne synge den flere ganger. Demosporet endte opp som det ferdige vokalsporet.

– Man forteller sin historie, og hvert album er et lite øyeblikksbilde av hvor man er i livet. Jeg ville at det skulle være en låt for alle, men for meg så rørte den opp smerte som jeg helst vil få slippe å gjenoppleve, sier han om sangen som ble til etter sønnens kreftsykdom.

Vender tilbake

De traumatiske årene han og familien har gjennomlevd var også grunnen til at Bublé tvilte på om han noensinne ville drive med musikk igjen. Men på besøk hos sin kompis og gamle samarbeidspartner, den pensjonerte produsenten David Foster, skjedde det noe. Foster hadde sagt rett ut at: «Du kommer tilbake til musikken en dag».

– Jeg så på han og sa at om jeg i det hele tatt skulle begynne med musikk igjen, noe jeg ikke kommer til å gjøre, så måtte det være av ren kjærlighet og entusiasme, det skulle ikke være hardt arbeid og vanskelig. Bare glede. Og han så på meg og sa «Enig, om jeg skulle begynne med musikk igjen, noe jeg ikke kommer til å gjøre, så måtte det være ut av gleden over å gjøre det jeg elsker å gjøre». Så så vi på hverandre, og en gnist var tent. Det tok måneder før noe mer skjedde, men tanken var der.

Et halvt år senere hadde han besøk av bandet sitt i Vancouver, en kveld fylt av alkohol og jamming.

– Det var den kvelden jeg fant igjen gleden av musikk smiler han varmt. Det var den kvelden hvor jeg innså at «herregud, jeg har savnet dette». Før den kvelden var det ingenting.

Da han og bandet endelig gikk i studio var Bublés eneste ambisjon å lage et album som ga noe tilbake til fansen.

– Jeg ville lage en romantisk, babyskapende plate. Jeg ville gi tilbake alt det folk har gitt meg gjennom alle disse årene. Jeg ville si «jeg elsker dere, tusen takk, her, vær så god».

De første konsertene etter pausen gikk av stabelen tidligere i sommer, en av dem i pøsende regn i et utsolgt Hyde Park i London. Den kvelden var livsendrende på mange måter for en nervøs og skremt Bublé. Han og sønnen fikk møte Bublés største idol gjennom tidene, kveldens oppvarmingsartist Van Morrison.

– Han gikk gjennom regnet til traileren vår for å si hallo til meg og sønnen min og å gi oss en klem. Han er et av de varmeste menneskene jeg vet om, og selv om han aldri kommer til å få vite det, betød det … Det forandret alt! Det gjorde at usikkerheten, nervene og frykten rundt scene-returen forsvant. Det tar ett sekund å forandre noens liv. Et øyeblikk med vennlighet kan forandre alt.

Les også: Elvis Costello i fin form (Dagsavisen+)