Kultur

Vakre slag i løse lufta

Som så mang en vill fest går også «Kasimir og Karoline» fullstendig over styr.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Kasimir og Karoline»

Av Ödön von Horvath

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi: Etienne Pluss

Med: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Ingeborg S. Raustøl, Eivin Nilsen Salthe, Petter Winther, mfl.

Det Norske Teatret

«Kasimir og Karoline» er rigget som en eneste lang rølpefest med rollefigurer som famler seg fram mellom kjærlighetssvir, klasseundertrykkelse og nedrig råttenskap. Men midtveis i annen akt kollapser så vel festen som Peer Perez Øians tolkning i et retningsløst, misantropisk, plumpt og overlesset forsøk på å presse inn så mange aktualiteter at selv stykkets sterke kjærlighetsnerve knapt finner fotfeste. Til da har man hatt et lite håp om at det haltende lappeteppet i første akt skulle knyttes sammen i en genial twist. I stedet fisler den løsslupne og energiske innfallsleken, i tråd med forbrukersamfunnets råskap og endetidsskjær, ut i frustrert resignasjon.

Les også: – Jeg er innvandrer, og har blitt satt i bås hele livet

Når Ödön von Horvaths drama fra 1932 stadig lever et liv på verdens teaterscener, er det fordi det har en tidløs klang, ikke bare i kjernehistorien om den smuldrende kjærligheten, men også i måten klasseforskjeller og depresjonstid spiller inn på enkeltindividet. Hos Horvath, mellomkrigstidens sterkeste dramatiker ved siden av Brecht som i særlig grad advarte mot fascistenes frammarsj, er hver og en ansvarlig for sin egen skjebne. Den tesen endrer seg ikke om stykket aktualiseres inn i vår egen tid, som vanlig er med «Kasimir og Karoline». Det Norske Teatrets versjon holder fast i oktoberfesten som ramme rundt handlingen, som er flyttet til nåtidens oljeland Norge hvor vi for øvrig aldri har hatt oktoberfest som tradisjon. Ved å tegne et samfunn med overflod side om side med en voksende underklasse, trekker Øian betimelige paralleller mellom 30-årenes Europa og dagens urovekkende samfunnsutvikling. Karaokeverten etablerer det hele med å sitere første avsnitt av Dickens «To byer» («Det var de beste av tider, det var de verste av tider».). Her er Kasimir den ressurssvake, en flyktning fra krigen på Balkan som har vært på kant med loven. Han er en bitter sliter uten framtidshåp på grunn av den han er i andres øyne, og ikke hvem han kunne blitt. Karoline kommer fra et borgerlig hjem, har bein i nesa og ambisjoner.

Les også: I psykologstolen til Else Kåss Furuseth

Øian spiller sin «Kasimir og Karoline» som en EBM-musiker som i altfor stor grad har forelsket seg i «droppet», og på veien dit kaster han som Askeladden inn alt han kan finne. Innimellom lykkes leken, som i litterære «shots» med blant annet Strindbergs «Det är synd om människan». Noen av stykkets mest vellykkede stikk er karaokesekvensene, enten det er karaokeverten Petter Winther som synger eller når Kjersti Dalseide som Karoline (med vilje) maltrakterer Queens «Dont Stop Me Now». Det visuelle i sekvensene med Susanne Sundførs «Undercover» – et fint valg teksten tatt i betraktning – er for øvrig rent ut nydelige. Sirkusteltet rister av tekno og narsissismen hos «Fetter Anton-generasjonen» henter energi fra apokalypsestemningen, men i baren er det kabaret, en miks av Weimarrepublikk, karaokebar, jappetid og Sirkus Merano. Etienne Pluss’ fargeeksplosjon av scenografi og kostymer er mesterlig, et rufsete tivolioppsett der det storslagne skjuler falske forhåpninger og verdiløst glimmer. Skuespillet er gjennomgående godt og typetegningene dels ubetalelige. Men sjelden har form trumfet innhold i så stor grad som her. Oppdateringene er en sammenrasking av uttrykk, klassepolitiske klisjeer og populærkulturelle innslag, og vel var Horvath opptatt av det siste når han skulle skape illusjoner av framtidssøken i mellomkrigstidens kaos, men selv ikke han hadde funnet fram i dette virvaret av umotiverte innfall og endeløse gjentakelser.

Les også: Dette kan vi vente oss fra kulturbransjen i 2018

Det unge paret Kasimir (Amell Basic) og Karoline (Kjersti Dalseide) er på festen, men av ulike årsaker. Hun er sugen på spenning, vil feste og kjøre berg-og-dal-bane. Han har motvillig latt seg trekke med. Han har mistet jobben samme dag, er motløs og miserabel, og når småkjeklingen starter tar det ene ordet det andre. Når bruddet er et faktum finner han igjen sin gamle svirebror, den småkriminelle Franz Merkel (fantastisk agert av Eivin Nilsen Salthe) og hans forslåtte kjæreste Erna (Ingeborg S. Raustøl). Karoline tar for seg av festens underholdningstilbud sammen med den tilfeldige og kynisk streite eiendomsmegleren Schürzinger (Niklas Gundersen), som før han vet at det er slutt mellom Kasimir og Karoline sier at om en kvinne elsker en mann og han blir arbeidsløs, vil hennes følelser for han bli svakere. Denne nøkkeltanken hos Horvath og betydningen av den sett i lys av den ungdommelige naiviteten og desperasjonen, henger som et lodd over hele forestillingen.

Les også: Overgrepets alfabet

Den gamle banksjefen Rauch og advokaten Speer (Per Schaanning og Svein Roger Karlsen) legger så sin elsk på Karoline, rettere sagt bakenden hennes, og Øian bruker naturlig nok dette bildet på hvordan eldre maktmenn frister en ung Karoline med alkohol og grønne skoger til å framheve #metoo-tematikken som et hovedpoeng. Men også her går han seg bort i forslitte forestillinger og en uttværing av tematikken som bidrar til at helhet og konsekvensbygging smadres. Med unntak av et par håpefulle strimer av kjærlighet, kommer ikke stykket til noen annen konklusjon enn det man eventuelt kan lese inn i en avsluttende monolog fra Karoline som er løsrevet fra Horvath. Med forsmådd vrede æreskjeller hun alle menn så vel på scenen som blant publikum, men effekten av det overtydelige og det selvsagte er knapt lett hoderysting. Det er som om kaskadene av forvirrende innfall har knekt brodden på veien, og alt som gjenstår er velkonstruerte enkeltscener med herlige typer og en og annen verbal fulltreffer mellom alle slagene som treffer den tomme lufta.