Kultur

Vakker, men forenklet Vesaas

Det Norske Teatret har gjort Tarjei Vesaas’ «Kimen» mindre kompleks enn den egentlig er.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Kimen»

Av Tarjei Vesaas

Dramatisering: Anders T. Andersen

Regi og videodesign: Anders T. Andersen

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Komponist: Adrien Munden

Med: Pål Christian Eggen, Ingrid Jørgensen Dragland, Oddgeir Thune, Julie Moe Sandø, Jan Grønli, Thea Borring Lande, Frode Winther, Ellen Birgitte Winther

Scene 2, Det Norske Teatret

Tarjei Vesaas’ roman «Kimen» ble utgitt i 1940 og sies å være opptakten til «den store Vesaas», han som siden skrev «Fuglane» og «Is-slottet». Det Norske Teatret har på 1990- og 2000-tallet gjort uforglemmelige produksjoner av nettopp de to sistnevnte bøkene, og nå er det altså «Kimen» sin tur. Og dette er blitt en tilsynelatende veldig fin Vesaas-oppsetning, men bare tilsynelatende. For jo lenger ut i historien vi kommer, jo mer forenklet virker den.

Tarjei Vesaas’ «Kimen» skildrer den traumatiserte Andreas Vest (her spilt av Pål Christian Eggen) som kommer til en øy hvor han dreper en ung jente, Inga (her Julie Moe Sandø). Innbyggerne på øya jager deretter den forvirrede Andreas Vest rundt på øya, og Ingas bror Rolf (her Oddgeir Thune) dreper til slutt Vest. Romanen stiller blant annet spørsmål ved menneskets behov for hevn og vold, og de ulike karakterene representerer ulike innganger til denne problematikken, som mange av dem har et dobbeltsidig forhold til, skal det vise seg.

Anders T. Andersens iscenesettelse av «Kimen» veksler mellom kollektive fortellerscener, der skuespillere vekselvis forteller romantekstens tredjepersonfortelling, og spillescener mellom to eller tre av karakterene. De kollektive fortellerscenene skaper et inntrykk av hvor sammensveiset øyboerne er, og hvordan det er de sammen som skaper lover, regler og oppfatninger i dette lille miljøet de lever i. Vesaas’ tekst klinger veldig fint i disse fortalte passasjene, og i starten av forestillingen fungerer det godt. Etter hvert oppleves grepet mer monotont, og både disse tekstpassasjene og de spilte scenene kunne hatt godt av mer dynamikk, større kontraster både i kroppsspråk og stemmeleie.

Det visuelle uttrykket i denne forestillingen matcher Vesaas’ knappe stil. Dagny Drage Kleivas kostymer hinter om norsk 1930- og 40-tall, og hennes minimalistiske scenografi består av tre ulike treplattinger som hver gir assosiasjoner til øy, brygge og låvebru. I tillegg er to store skjermer spent opp på bakveggen, og disse viser fotoer og videoklipp av skog og vann, hunder, griser og rovfugler. I øyeblikk føles det som om teksten har kommet hjem i dette miljøet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men ellers er det som om forestillingen, av ulike grunner, litt etter litt står på kanten av et stup. En ting er at den minner mye om Anders T. Andersens forrige romaniscenesettelse, nemlig av Geir Gulliksens «Historie om et ekteskap». Også der var bruken av to store skjermer på bakveggen med, og følelsen av fortellerteater var like sterk som her. Vesaas-forestillingen har derfor en lei smak av gjentakelse som ikke er så veldig sjarmerende. Dessuten fungerer Vesaas-forestillingen best når den tar for seg romanens første og mest dramatiske del, mens del to som er tyngre, med mye handling på et indre plan i og mellom karakterene, dessverre er blitt redusert til å handle kun om Rolfs kvaler etter drapet på Andreas Vest.

«Kimen» er i utgangspunktet en roman som stiller mange viktige spørsmål om oss mennesker. Om hvordan det vi har lært, lest og hørt ikke alltid samsvarer med det vi føler i en gitt situasjon. At vi både kan fordømme og forstå en handling. At vi kan ha motstridende tanker, selv i de mest betente moralske spørsmål. Vesaas setter ord på sider ved det å være menneske som er gjenkjennelige, men samtidig nesten usynlige for oss i det daglige. Men alt dette nesten-usynlige, alle de små tingene som skjer inni oss, de får ikke plass i denne forestillingen. Så til tross for flere vakre elementer, både tekstmessig og visuelt, samt en god formidling av selve grunnhistorien i romanen «Kimen», mangler det et mot til å ta tak i de temaene denne historien egentlig vil fortelle. Alt det som handler om oss selv.