– Utøvere straffes for strengt for doping

– Helt elementær juridisk teori sier at jo sterkere straffen er, jo sterkere rettsvern bør du ha. For en toppidrettsutøver som Therese Johaug er utestenging ekstremt streng straff. Hun mistet ikke bare to av sine beste år av karrieren. Hun mister store inntekter også. Utøverne straffes for strengt, sier Anne Holt til Dagsavisen.

I disse dager feirer hun 25-årsjubileum som krimforfatter, med den nye romanen «En grav for to». Den starter med at Norges beste kvinnelige skiløper har avlagt positiv dopingprøve. En annen person finner seg selv innesperret i en celle, og et mystisk manus avslører en manns desperate henvendelser til en kvinne.

Dopingtatt? Null håp.

Hva som har skjedd og hvordan ting henger sammen, blir opp til Anne Holts nye krimhelt, stjerneadvokat og tidligere toppidrettsutøver Selma Falck, å finne ut. «En grav for to» har allerede rukket å få sin første 5’er, i VG.

– Idretten sier at vi må ha objektive regler for å holde idretten ren. To års utestenging for så og så mye doping, fire år for så mye, og så videre. Men slik gjør vi det ikke ellers i samfunnet! Til og med om du tas på fersken med tjuvgodset i hånda vil rettssystemet spørre deg hva som skjedde. Om du da kan forklare at du løp ut av butikken for å redde en unge i å bli påkjørt utenfor, og glemte hva du holdt i hånda, så vil rettssystemet si at greit, dette tyveriet skal du ikke dømmes for. Men i idretten er alt håp ute om du tester positivt. Selv om du kan bevise at du inntok stoffet ved et uhell. Ingen betviler jo Therese Johaugs versjon av hva som skjedde med leppesalven, sier Holt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gradert straff

Hun mener straffeutmålingen burde graderes, i idretten som i rettssystemet.

– Gradert straff ville begrenset doping nesten like effektivt som i dag, men vært mye mer rettferdig. Therese Johaug ble dømt etter reglene, men reglene er feil. Det er juridisk latskap. Idretten må legge mer penger i antidopingarbeidet, for å få et bedre system. Lista over dopingstoffer er grei i seg selv, men bruken må vurderes. Det er åpenbart for alle at man ikke blir bedre på ski av klostebol leppesalve. Og sabotasje kan skje, sier Anne Holt.

Les også: Meningene om Johaug-straffen spriker

«Typisk norsk»

I «En grav for to» har hun diktet fram skiløperen Hege Chin Morell. Hun ble adoptert fra Kina som baby, men er oppfostret av en målrettet far på beste langrennsadresse oppi kollen vest i Oslo.

– Jeg måtte markere at det ikke er Therese Johaug jeg skriver om. Så min figur kunne ikke ligne av utseende. Vi har allerede Marit Bjørgen, som er hennes motsats utseendemessig. Men hva om min figur er adoptert, tenkte jeg, og gjør det stort i en norsk sport uten å se norsk ut?

Det betyr at Hege Chin havner litt mellom stolene.

– «Hun er typisk norsk», sier vi om skiløperne, eventuelt at «han er så herlig unorsk» om Petter Northug. Vi sier ikke om fotballspillere som vinner landskamper at de er «herlig norske». Det ville vært en fornærmelse. I langrenn er det derimot komplimenter. Men når Hege Chin Morell ikke ser norsk ut, sliter folk med å kalle henne «typisk norsk». Og «unorsk» kan hun jo ikke kalles, det skulle tatt seg ut.

Les også: Mener Skavlan har en kvinnelig samtalestil

Norsk langrennsuniform

For få ting er norskere enn langrenn, mener Anne Holt.

– Det hører liksom med til den norske allmenndannelsen å kunne gå på ski. Vi lar oss begeistre av alle idretter, til og med curling og skyting på løpende villsvin, så lenge vi vinner. Men dype emosjonelle identifikasjonen er spesiell for skiløp. På godt og vondt er langrenn utpreget nasjonalistisk. Vi kler oss til og med annerledes til ski enn til andre idretter, i vadmel og hjemmestrikk – og bunad! – og vifter med norske flagg. Jeg har lenge hatt lyst å skrive om langrenn. Therese Johaug-saken, det spektakulære fallet fra å være selve innbegrepet av det norske til å rase helt i bånn, relativt sett, var knaggen jeg trengte.

Les også: McCartney lever fortsatt i sin egen skygge (DA+)

Rot i idretten

I «En grav for to» har langrenn brutt med resten av skiidrettene og laget et eget skiløperforbund. Det kommer ikke spesielt bra utav det i boka.

– Det er for lite transparens i norsk idrett. For mye rot med pengebruk, regnskap, ansettelsesforhold, andre ting. Jeg kan ikke skrive en bok og late som at alt fungerer bra, for det gjør det ikke. I Norge kan du gjemme deg bak resultater. Det gjelder overalt. I arbeidslivet, i idretten, sikkert i forhold også. Men man kan aldri vurdere suksess kun etter resultatet. Du må se på prosessen bak også. Det er for mye kameraderi og rot blant folka i toppen, sier Anne Holt.

Nåtidsbilde

Hun skriver alltid om aktuelle ting i bøkene sine, og forankrer dem veldig konkret i en faktisk geografi, i steder og gateadresser, i dette tilfellet både øst og vest og nord i Oslo. Nevner også teknologi og hendelser som plasserer dem enda tydeligere i tida handlingen utspiller seg, det vil si vinteren 2017 i «En grav for to»s tilfelle.

– Jeg tar biter av virkeligheten og setter sammen en ny virkelighet. Bruker virkelige navn og adresser når jeg kan, og nevner virkelige hendelser som forsterker autentisiteten. At krim er tidsdokumenter er noe av krimmens største styrke. De forteller noe om samtida, sier Anne Holt.

Les også: Gløden tilbake hos Anne Holt

TV-suksess

Når bøker skal filmatiseres, kan det imidlertid by på problemer.

– Svenskene som står for TV-serien «Modus» skal nå i gang med å lage serie av Hanne Wilhelmsen-bøkene. De flytter henne til Göteborg eller Stockholm. Bøkene er fra 1993 og utover, og tar blant annet opp at Hanne Wilhelmsen er livredd for å stå fram som lesbisk. Det blir litt rart i 2018. Men de løser det, på samme måte som de finner løsninger på at hun løper rundt og leter etter telefonkiosker i de første bøkene, sier Anne Holt.

Hun har skrevet «Pengemannen», som «Modus» bygger på, og er dessuten produsent for serien om kriminalpsykolog Inger Johanne Vik. De to første sesongene fikk fin tilbakemelding. Snart kommer den tredje.

– Veldig gøy! Det hender folk tipser meg, har du sett den svenske serien «Modus», «den ville nok du likt!» og jeg svarer at «eh, ja, jeg har faktisk skrevet den!». Haha!

Super-Selma

«En grav for to» er første bok om Selma Falck. Hun har bakgrunn som håndballspiller på landslagsnivå. Er nå i femtiåra, men holder seg i god form. Er advokat og kjendis, men også spilleavhengig. Idet boka rulles i gang, har spillinga allerede kostet henne svært dyrt.

– Jeg ser for meg fem bøker med Selma. Det har vært veldig morsomt å lage henne. Etter Hanne Wilhelmsen som sitter i rullestol og surmuler, og forsiktige Inger Johanne, som er redd for alt, ønsket jeg meg en karakter med stor aksjonsradius. En som kan løpe fort og klatre opp en fasade om det trengs. Selma er åpen, utadvendt og risikovillig. Hun motiveres av veddemål, av «no cure, no pay»-oppdrag. Jeg er superbegeistra for henne. Er allerede i gang med bok nummer to. Den blir om politikk, sier Anne Holt.