Ut av mørket, inn i rampelyset

Siv Jakobsen har nettopp gitt ut plata «The Lingering», og begynner å vekke oppmerksomhet både i Norge, i USA og i Storbritannia. Nå er hun med i den første puljen av artister som skal spille på Bylarm neste år. Hun skal også til Slottsfjell. Første post på programmet er en forsmak på Emblafestivalen i morgen, festivalen med utelukkende kvinnelige artister, som har sommerkonsert på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka.

– Jeg har ikke tenkt så mye over at det bare er kvinner, men det er kult at de vil ha meg med, sier hun.

Ikke lekser

Mens Siv Jakobsen studerte musikk på Berklee i Boston ga hun ut «For Those I Used To Know» i 2013. Som fortsatt ligger lett tilgjengelig på strømmetjenester, men som hun ikke legger så stor vekt på i dag.

– Jeg prøver ikke å viske den ut, men jeg regner den nye plata som min debut. Den første var et studieprosjekt, der låtene var laget ut fra bestemte kriterier. De nye sangene er ikke lekser. Jeg sto mye friere. Jeg hadde en idé om å lage musikk som skulle være veldig enkel, med en strykekvartett. Bare meg og gitar først, så la vi på strykerne og litt piano etterpå. På den første hadde jeg med meg et band, forteller hun.

LES OGSÅ: Daniel Kvammen fra Bylarm til toppen på et år

Kaldt og mørkt

Omslaget på «The Lingering» er fullt av vinter og kulde. Åpningslåten heter «Dark». Det er lett å tro at sangene hennes passer godt inn i en alminnelig oppfatning av «nordic noir» i utlandet.

– Jeg prøver å få ting til å være naturlige. Jeg liker å være ute, og synes landskapet står godt til musikken. Det passer ikke meg å være sminket inne i et fotostudio. Jeg har en fin skog rett bak rett bak huset mitt i Asker, så vi tok bildene der. Jeg har ikke planlagt alt dette, men sangene er mørke, det er de, ler Siv Jakobsen. Hun ler så godt at tilstanden i sangene i hvert fall ikke er permanent.

– Jeg er ikke like god til å bearbeide de gode følelsene mine i sanger, forklarer hun: – Disse sangene er skrevet i New York, der jeg bodde i bitte, bitte små rom. Jeg flyttet fire-fem ganger det året jeg bodde der, jeg fikk ikke slå rot, og hadde lite privatliv. New York er en fantastisk, men tøff by å bo i. Det er ikke sikkert sangene hadde blitt sånn hvis jeg hadde skrevet dem her i Norge.

Mer personlig

Da hun ga ut det første plata kalte Siv Jakobsen seg bare Siv. Mens andre sangere som Aurora og Astrid dropper etternavnet har Jakobsen tatt tilbake sitt.

– Den første kom ut mens jeg bodde USA, og hadde en rådgiver som ba meg droppe etternavnet. Nå tenker jeg at folk må kunne finne meg på internett. Jeg synes det blir mer personlig å bruke hele navnet også.

Siv Jakobsens to plater er begge 26 minutter lange. Bare et minutt kortere enn «Nashville Skyline», to minutter mer enn «Maskiner i nirvana», som for vår egen del alltid har vært regnet som klassiske album. Likevel er de presentert som EP-er.

– Det neste jeg gir ut blir forhåpentligvis i albumformat, men har jeg fire låter som passer sammen kan jeg godt gi dem ut for seg selv. Det viktigste er at det blir bra kunstnerisk, Men jeg har en forkjærlighet for album. Det kan bli litt trist med bare to-tre låter.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Passer inn

Jakobsen har ikke vært på Bylarm før, ikke som publikum heller, men spilte nylig på den britiske parallellen The Great Escape. Hun er ikke bare begeistret for bransjetreff.

– Jeg er ikke så glad i alt som kommer med det å lage musikk, jeg liker å legge med tidlig og drikker ikke så mye, sier hun. Hun har allerede likevel fått mye oppmerksomhet for sangene sine i bransjen, både i Storbritannia og USA.

– Jeg har kanskje bodd så lenge i utlandet at jeg passer inn i deres verden, Men jeg merker også at de er opptatt av det norske i utlandet nå. Det er jo heldig for meg, sier hun.

Ikke noe fjas

Siv Jakobsen tilhører en ny generasjon artister med en ny generasjon forbilder. For henne er det først og fremst Ane Brun.

– Hun ga ut et album som het «Live In Scandinavia», som jeg hørte mye på mens jeg gikk på Berklee. Det er en så rørende innspilling at jeg ville lage noe som var nedstrippet, med strykere, selv.

Jakobsen trekker også fram Laura Marlings forrige album, «Once I Was An Eagle».

– Som er enkelt spilt inn, uten noe fjas, uten å overdrive. Jeg liker å la sangene bære seg selv.

Balansekunst med Emblafestivalen

Siv Jakobsens spiller på sommerfesten til Emblafestivalen i morgen, på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka. I tillegg kommer gruppene Pikekyss, Stifters og Strå. Dette er en forsmak på selve festivalen på Verkstedet i Hausmanns­­gata 19. september. Med bare kvinner på programmet.

– Hver sommer kommer debatten om hvor mange kvinner som spiller på norske festivaler. Når de store festivalene ikke treffer tiltak tar vi grep selv, sier Kristine Karlsen fra Emblafestivalen.

– Vi vil vise fram gode kvinnelige artister, til dem som spør hvor de er. Vi prøver også å bruke kvinnelige teknikere, så langt det lar seg gjøre.

Emblafestivalen er med i Balansekunstnettverket, der målet er å skape balanse mellom kjønnene i musikkbransjen.

– På våre arrangementer er det naturlig nok ikke balanse, men vi vil bidra til å bedre forholdene over hele feltet, sier Karlsen.