Kultur

Usikre menn, barske damer og en utblåsning

Carte Blanches «Birthmark» beveger seg fra det trøblete til det geniale. Aller best er den når ingen danser.

DANS

«Birthmark»

Koreografi/regi: Siri Jøntvedt og Snelle Ingrid Hall, Ingeleiv Berstad og Kristin Ryg Helgebostad, Lina Majdalanie

Med: Carte Blanche

Dansens Hus

«Birthmark» er Hooman Sharifis første programforestilling som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Jeg innrømmer glatt at jeg har store forventninger til ham. En koreograf som både beskyldes for å skape samtidsdans uten dans og roses for å ha skapt et tidsskille norsk scenekunst, må jo ha noe å bidra med. Noe som røsker litt opp i oss. Men Sharifi har viet sitt første program til feminisme, et ganske konvensjonelt valg. Skuffende, nesten. Forestillingen ledsages av et tykt hefte hvor kvinner som Kadra Yusuf, Lise Klaveness og Kine Hellebust skriver, og her er intet nytt under den feministiske solen. Men hovedsakelig manifesteres feminismen, ifølge Sharifi selv, gjennom bruk av fem kvinnelige koreografer/regissører til tre koreografier.

Forestillingens to første koreografier bygger så opp til forvirring. De er koreografert av henholdsvis Siri Jøntvedt/Snelle Hall og Kristin R. Helgebostad/Ingeleiv Berstad. I den første er det kun mannlige dansere, i den andre kun kvinnelige. Koreografien for de mannlige danserne er som på en lekeplass der det foregår et sosialt spill mellom tandre, usikre, forfengelige menn. Lyset er mykt, leken inkluderer og ekskluderer, og innunder alt ligger angsten som et dyr som plutselig inntar kroppene. De kvinnelige danserne har en annen modus. De er tøffere, og fellesskapet er sterkere i denne koreografien. Kvinnene er som en blokk av masse og energi i rommet. De synger Kine Hellebusts «Det hainnle om å leve», og dermed er det lett å tenke på Hellebust i det feministiske programheftet og i samme åndedrag legger et feministisk perspektiv på disse to koreografiene.

Og da blir det vanskelig. For da vil plutselig Carte Blanche si noe om kvinner og menn og deres atferd og vesen i disse koreografiene. Det kan virke som en form for essensialisme slik det fremstilles: Slik er menn, slik er kvinner. For koreografiene er ikke særlig dynamiske i sin dramaturgi, de påstår mer enn de prøver ut. Og alt blir plutselig enkelt, skjematisk og veldig feil i forhold til det som står i programheftet. Tidligere Carte Blanche-produksjoner har vært skjemt av mangel på presisjon i forholdet mellom idé og koreografi, og nå skjer det igjen.

Men idet jeg tenker at Carte Blanche nok en gang har greid å male seg inn i et filosofisk hjørne, kommer det jeg nesten ikke visste at jeg ventet på – nemlig noe helt annet. I forestillingens tredje og siste del, satt i scene av den libanesiske regissøren Lina Majdalanie, opplever vi en eneste stor utpust, en skikkelig utblåsning. Og nå er det (nesten) ingen som danser. Majdalanie har utstyrt sine pent antrukne dansere med mikrofon og en gammeldags kassettopptaker. I løpet av sekvensen forteller alle danserne en personlig liten historie fra livet som danser. Det fortelles om alt fra undertøy som setter seg fast når det ikke skal, om lysten til å sabotere en forestilling, om smerten ved å jobbe med en forestilling man hater, og om kommunikasjon med publikum; hva betyr egentlig en stående applaus? Dansekunsten relateres så til verden utenfor, til Utøya, økonomikrisen i Hellas. Hva gjør vi her, egentlig, spør danserne, og hvorfor gjør vi det? Dette er så nakent, rått og ærlig beskrevet, og vondt på en slik måte at det er godt.

Etter denne utpusten er det som om trøbbelet med feminismen er glemt. Jeg blir både overrasket og overveldet av det jeg opplever til slutt og har slett ikke mistet troen på Hooman Sharifis kunstneriske lederskap. Så får jeg heller sitte her med et hefte om feminisme og bare beklage at det ikke ble det viktigste denne gangen.

LES OGSÅ: Med feminisme på agendaen

Mer fra Dagsavisen