Scene

Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Ikke all ungdom gjør opprør, men vondt gjør det uansett.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Til ungdommen»

Av Linn Skåber

Bearbeidelse og regi: Mattis Herman Nyquist

Med: Tarjei Sandvik Moe, Ines Høysæter Asserson, Emilie Mordal, Jon Ranes, Filip Bargee Ramberg

En samproduksjon med Unge Viken Teater

Oslo Nye Teater, Centralteatret

Å være 15 år er som å gå på ski, og plutselig deler sporene seg. Eller å ville bli båret av pappa sånn at «hun glemmer at hun er i ferd med å bli ubærbar». Dette er bare to av mange underfundige, fine, morsomme, såre og litt rå bilder i «Til ungdommen», som handler om det å være et sted mellom barn og voksen, eller kanskje aller helst om å befinne seg i en nestenvoksen tilstand.

Basert på Linn Skåbers ungdomsbok med samme tittel, har Mattis Herman Nyquist bearbeidet og regissert et medrivende og troverdig stykke teater som kommer under huden på følelser og mellommenneskelige mekanismer alle kan kjenne seg igjen i. Og i tråd med tematikken – det som handler om de ustø valgene, om utforskningen av grenser og kaosfølelsen av å stå på terskelen til noe ukjent – fortelles de ulike historiene i stykket fra målgruppens egen øyenhøyde. Det betyr ikke at dette er kun et stykke for ungdom. «Til ungdommen» også et knippe fortellinger fra ungdommen.

Les også: Betagende og grotesk kostymedrama: Teateranmeldelse: «Vårløysing»

Skuespiller, komiker og nå forfatter Linn Skåbers tekster bygger på samtaler hun har hatt med ungdommer, om følelser og opplevelser og realiteter som så har fått en fiktiv kappe rundt seg. Og i motsetning til mange andre fortellinger om og til ungdom handler ikke «Til ungdommen» om det helt store opprøret, om det totalt grenseoverskridende og om å brenne bruer. I hvert fall ikke utenpå. «Til ungdommen» tar for seg de indre brottsjøene og det man kan kalle lysten til oppgjør, men i enda større grad er det historier om å ville høre til, om å i det stille anerkjenne de man er glad i og behovet for å være akkurat som alle andre for at ikke ting skal bli flaut og føre til utestengelse. Dette handler om ungdom flest, de som kan plage foreldrene til de legger seg ned og griner, men som ikke rømmer hjemmefra. Kort og godt fortelles det om hverdagene, både de som lukter salami, de som suger og de som krever stort mot, som gutten i Tarjei Sandvik Moes skikkelse som har skrevet et dikt han skal lese i plenum om rumpa til Nina som «er som to solmodne tomater med jeans utapå».

Les også: Gud på høye hæler. Teateranmeldelse: «An Act of God»

Andre passasjer handler om det usynlige samholdet, mellom dem som opplever familier som splittes, eller mellom venninnene som driver «boy-skotting». Sistnevnte er et godt eksempel på hvordan dramatiseringen av tekstene bukter og vrir seg, også sspråklig, som en bekk som finner nye veier: «Venninna mi fikk nummeret til han som het Jo, men hun vet ikke om hun skal ringe. Vi vurderer det fortløpende. Vi tror kanskje hun kommer til å ringe, faktisk», sier hun om det store «vi», før historien skal ta en ny, mageknytende vending. Her er selvsagt også de forventete passasjene om Instagram og likes, om kjærlighetssorg og -lyst, og om å være så misfornøyd med det man ser i speilet at man han lyst til å gå å henge seg, men det ligger en omsorg i formidlingen av Skåbers utgangspunkt som gjør det hele morsomt, varmt og søtt - uten at det tipper over i det søtladne.

Les også: Best på scenen i 2019: Stumteater, Jon Fosse og sjokolade

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

 Jon Ranes, Filip Bargee Ramberg, Ines Høysæter Asserson, Emilie Mordal og Tarjei Sandvik Moe. Foto: Lars Opstad

Et tidvis gnistrende ensemble på fem unge skuespillere målbærer de utvalgte tekstene. Noen få av passasjene er i dialogs form, som den poetiske åpningen på stykket som begynner med setningen «Hjertet mitt er en nedlagt kiosk», om alt som er over. De aller fleste tekstene er likevel monologer som utgjør selvstendige små historier eller glir over i hverandre, innimellom litt for brått til at sammenhengene og skillene blir merkbare. Nyquists bearbeiding har nok drept mange «darlings», men det han vinner er et komprimert stykke på 70 små minutter som sitter akkurat som en boksehanske. I denne sammenhengen er mindre mer enn godt nok. Det samme kan sies om Øyvind Wangensteens lysskulptur som både illustrerer kaos og tankespinn og den sammenflettede helheten.

Les også: Dramatisk vinter for norske artister

Om manus og alt annet er skåret inn til beinet, ivaretas på nydelig vis Skåbers billedrike humor, de bitende anakronismene og ikke minst evnen til å snu en situasjon fra det komiske til det kaotiske og såre. Dette er ikke minst takket være ensemblet, fem skuespillere som sammen og hver for seg varsler tyngden av en ny generasjon på teaterscenen, like naturlige som de er intuitive i spillestil. Det vil si, helt nye i skuespillersammenheng er ingen av dem, selv om tre av dem fortsatt går på videregående. Filip Bargee Ramberg, Jon Ranes og Ines Høysæter Asserson har alle teater, film og TV i bagasjen, og formelig stråler i «Til ungdommen» på selvsikkert og selvfølgelig vis. De øvrige to, Tarjei Sandvik Moe, fast knyttet til Oslo Nye Teater, og særlig Emilie Mordal, har solid erfaring. De fem utfyller hverandre og framstår med individuelt særpreg, og alle har de øyeblikk som virkelig skinner. Skal noe trekkes fram uten forkleinelse for de andre, er det Ines Høysæter Assersons (hovedrollen i «Harajuku») tilstedeværelse og vare nyanseringer i monologene «Men, venninna mi er helt rå» og «Til helgen», mens Jon Ranes («Ut og stjæle hester») ikke bare viser en helt ny side av seg selv som skuespiller, men er også sterkt til stede som komponisten av stykkets ambiente musikk som i gaute Tønders lyddesign løfter seg som en medspiller i helheten.

Les også: Ranes fra Undergrunn til storfilm

«Til ungdommen» er kompleks i all sin enkelhet. Bak tilløpene til det altfor velkjente, og bak savnet noen sikkert vil kjenne over historier fra boken som er forsvunnet i bearbeidelsen, banker hjertet for de følelsene og reaksjonene som oppstår når man går «mot det ukjente», som det heter i Nordahl Griegs dikt som Skåber har lånt boktittelen fra.