4
TEATER
«Ulven»
Av Tyra Tønnessen og Åsmund Flaten
Regi: Tyra Tønnessen
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
Koreograf: Belinda Braza
Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt
Med: Herbert Nordrum, Øystein Røger, Hanne Skille Reitan, Mariann Hole, Tor Ivar Hagen, Emil Johnsen, Ole Johan Skjelbred, Ågot Sendstad, Selome Emnetu, m.fl.
Nationaltheatret
Kjært villdyr har mange navn. Når «Ulven» er tilbake på Nationaltheatret som høstens store barne- og familieforestilling er det en oppdatert og nyskrevet versjon av «Rockeulven» fra 2011 på samme scene og før det igjen «Rock And Roll Wolf» på Trøndelag Teater. Disse hentet igjen innhold og fasong fra de utallige folkeeventyrene og filmatiseringene, mest kjent for norske barn i alle aldre som «Med Grimm og gru» på NRKs julemeny. Tyra Tønnessen har sammen med komponist og musiker Åsmund Flaten diktet videre på historien om Ulven og Geita og lar dramaet utspille seg med stemningsmessig treffende nyskrevne sanger og en dramatikk som henvender seg mest til de minste, men med nok av sprelsk kåtskap i underskogen til at også voksne får sitt. Her har alle krav på å leve det livet de ønsker, enten du er en ensom ulv med vond barndom eller en alenemor som synes livet på gården er noen hakk for kjedelig.
Les også: «Kielergata»: Vilt i villa
Kampen mellom villdyra og tamdyra, der essensen er av Egnersk «Man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil»-kvalitet, settes raskt i stevne. Ikke før er Ulven på scenen før han og Geita får akutt kløe, og etter en ulende natt sammen tusler hun tilbake til sine tre geitekillinger som hun ikke har sagt noe til Ulven om. Når han oppdager at hans nye flamme har barn, er det snarere mat han tenker på enn en runde til med «kløe», og sammen med Jerven, Gaupa og Eselet legges planen for hvordan han kan røve de tre barna. Geita er alenemor, en litt «Fru Johnsen» i tamdyrleiren der hønene, sauene og grisene utgjør tilsynet for høy moral. Alle ruser seg imidlertid på honning når markedet kommer, og Geita kaster seg i dansen så snart hun har lært barna sangen hun skal synge når hun kommer tilbake for at de skal vite at det er henne. I dette evigunge eventyret forsøker selvsagt Ulven å lære seg geitemors sang for å lure barna til å åpne døren, men på veien din må vi gjennom en kompleks forviklingshistorie og så mange sanger at helheten brister.
Les også: Peter Handke: Spørrespill uten premie
I denne årvisse satsingen på et barnestykke på hovedscenen settes hele teatret i arbeid. To lag utgjør det fargerike dyrespektret på scenen, og i premiereforestillingen var det Herbert Nordrum og Hanne Skille Reitan som spilte Ulven og Geita, alternerende utover høsten med Øystein Røger og Mariann Hole. De fargerike kostymene (Dagny Drage Kleiva) tuftet på norske tradisjoner har nok rock i seg til å tirre bunadspolitiet, mens det å ha fullt band i sceneversjonen av en musikal som dette gir ekstra energi både i den nyskrevne musikken og i dyrenes sangnumre. Herbert Nordrum er absolutt en rocka ulv, og spiller den ikoniske gråbeinrollen som en sleazy puddelrocker ispedd store doser Elvis og Joey Ramone. Innimellom skulle man tro at Jens Pikenes hadde tatt bolig i skikkelsen, men det hadde nok blitt hakket for skremmende i en familieforestilling som likevel har nok av herlig lødige og verbale dobbeltbunner. Apen på markedet er innimellom mer skremmende, kanskje utilsiktet men definitivt også ufrivillig når teknikken på premieren svikter også han lydmessig i glansnummeret, slik den også gjør i scenen der Ulven og villdyrene legger sine lumske planer.
Et livat ensemble sørger ellers for nok av moro for både store og små, med sladrende høner, gryntende griser, myndige får og en herlig kylling (Henriette Marø/Hanna-Maria Grønneberg) som tilfører forestillingen den helt nødvendig slapstick-dimensjonen. Ikke minst, de medvirkende og i forestillingene også alternerende barna bærer fint sine deler av forestillingen med sjarm, «timing» og innlevelse.
Les også: Hedda på skuddhold
At det har gått noen år siden sist er omskrivingen av stykket generelt et godt eksempel på. Aldersgrensen er noe senket, og det hyles frydefullt langs seterekkene. Men kanskje får barnevennligheten den litt utilsiktede effekten at forestillingen ikke trekke voksne som uten barn gikk i teater for å se «Rockeulven» på grunn av sitt nostalgiske forhold til «Med Grimm og gru»-filmen. Nå virker de farligste dyrene litt mindre farligere. Det voldsomme på og av-forholdet mellom Ulven og Geita har et velkomment utjevnet styrkeforhold, hvor Geita er selvstendig med fine nyanseringer, godt spilt og ikke minst sunget av Hanne Skille Reitan denne kvelden. Også den ene geitekillingens – «hun er like tøff som moren» – klare budskap om at den som er for lydig blir spist, er i tråd med tidsånden. Slik får forestillingen moralsk hode og hale, og ensemblets åpenbare fryd over å ikle seg dyreham og leke med kjente sanger som «Bæ, bæ, lille lam» og alskens nostalgi løfter det hele. Men innimellom bidrar Tønnessens løssluppenhet til at forestillingen blir noe rotete og masete, med mange og litt likelydende sangnumre som går på bekostning av fortellingens rytme og framdrift. At en ung publikummer helt mot slutten etter to timer i salen lurer på om ikke man bør kjøpe mer sjokolade i neste pause, er ikke nødvendigvis bare et tegn på at mye vil ha mer.
Les også: Når fundamentet svikter