Ulikhetens teater i «Kven drap far min»

– De tar penger fra dem som har det aller dårligst, de aller svakeste, for å gi skattelette til de rikeste. Økonomisk ulikhet har økt med Erna Solberg-regjeringen. De sier den ikke har økt «så mye». Men den har økt. Og den retningen har det gått i hele verden, sier skuespiller Emil Johnsen til Dagsavisen.

Lørdag er det norgespremiere på stykket «Kven drap far min» ved Det Norske Teatret i Oslo, basert på en selvbiografisk bok av franske Édouard Louis. Johnsen spiller jeg-personen, Édouard, helt alene på scenen. I en monolog ramser Édouard, alias Emil, opp måtene franske politikere har ødelagt hans fars liv, altså «drept» ham. Selv om han egentlig lever.

«Drept» av presidenten

Det er en lang liste:

President Chirac kuttet støtte til medisin faren trengte. Tarmene hans ble ødelagt. President Sarkozy innførte et jobb-for-trygd-regime der Édouards far måtte være gatefeier selv om han var ufør etter en industriarbeidsulykke. Ryggskaden ble verre. President Hollande tvang ham til å jobbe enda mer. Det tok resten av ryggen. President Macron kalte folk som ham for «dagdrivere», og kuttet sosialhjelpen med fem euro i måneden. Faren ble fattigere, sykere, sintere.

– Det er kjempeaktuelt! Vi kunne bytta ut de franske politikernavnene med Erna og Siv og den norske regjeringa av i dag. Det er det samme de holder på med her i Norge. Det er interessant å se hva ulikhet gjør med folk. Selv i land som Norge, der også de fattige har mat og bolig og elektrisitet. Hva gjør det med folks liv, folks følelse av å bli tatt på alvor, folks helse, sier Emil Johnsen.

Les også: «Good Journey», sa Per Sandberg på T-skjorta. Da ble flyktningen Pedro sint

Farlig ulikhet

– Økonomisk ulikhet er noe av det farligste. Alt som skjer i USA nå er for eksempel i stor grad på grunn av økonomisk ulikhet. Folk prøver seg, men blir ikke sett og hørt. Makta spiller på det, og samfunnet blir mer polarisert. Høyrepopulisme og fascisme, alt henger sammen. Vi må snakke om det og snakke om det og snakke om det, sier han.

Som Nav-skandalen.

– Folk stiller seg undrende til hvordan det kunne skje. Men det handler om at når man er langt nede i sosial og økonomisk rang så er man vant til å bli hersa med og stilt spørsmål ved hele tida, sier Johnsen.

Intervjuet foregår per telefon, i en pause i prøvene, få dager før premieren på «Kven drap far min».

Saken fortsetter under bildet.

Édouard Lois. Foto: NTB scanpix

Ambivalent til far

Den franske forfatteren Édouard Louis’ første roman het «Farvel til Eddy Bellegueule».

Den skildret en knallhard oppvekst som homofil gutt i et fattig, voldelig og rasistisk arbeiderklassemiljø der homofil var det aller verste man kunne være. I den boka kommer faren til Eddy/Édouard veldig dårlig ut. I oppfølgeren «Hvem drepte faren min», handler det også om gode glimt i oppveksten.

– Teksten er veldig todelt. Første del er barndomsminner der han undersøker og prøver å huske, direkte henvendt til faren. Den går på mikroskopnivå og ser på små, små minner om ham og faren. Det er en kjærlighetserklæring, men fylt av ambivalens. Han sier eksplisitt i teksten flere ganger at det føltes som faren kanskje elsket ham tross alt. Men det er et stort spørsmål hvorfor faren ikke tålte den han var. En feminin, homofil gutt, som faren dyttet vekk. Igjen og igjen kommer han tilbake til et minne der han kledde seg ut som Aqua-Lene og mimet, og faren snudde seg bort da han ville vise seg for ham, sier Emil Johnsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politisk visjon

Den andre delen er mer eksplisitt politisk. Men også den handler om identitet. Og om kroppen.

– Siste del er et oppgjør med de politikerne som har gitt far det livet han har, den kroppen han har. Han har en brennende visjon og politisk mål å holde visse politikere ansvarlige. Den er voksen og rasjonell, mens den første er veldig personlig, mer barnaktig, sier Johnsen.

Åpen regissør

Dette er hans tredje oppsetning av Édouard Louis’ bøker ved Det Norske Teatret. Han har også spilt «Farvel til Eddy Bellegueule» som monolog, og i voldtektsfortellingen «Valdens historie», der han delte scenen med Preben Hodneland. Regissør på alle tre er Kjersti Horn.

– Hun er veldig åpen og radikal. Tillater en arbeidsform der man viser fram hva man holder på med. Tar ikke utgangspunkt i en teaterkonvensjon om hvordan det må se ut, og kommer ikke på prøver med en fast form hun syns alt skal passe i. Det er en fordel å jobbe sammen med en man er trygg på, som foreslår og prøver ut ting. Kjersti er veldig flink å finne ting som er visuelt interessant, sier skuespilleren.

Les også: Hva om myndighetene aldri hadde forsøkt å kurere matematikeren for homofili? Vi kunne hatt mobiltelefoner på 1960-tallet, foreslår Ian McEwan (D+)

Men blir det?

– Men jeg vet ikke om det blir teater denne gangen. «Hvem drepte faren min» egner seg egentlig ekstremt dårlig på teater. Vi jobber med det nå. Prøver litt ulike former. Dekker scenen med et plastlag, vurderer kamera. Det vanskelige er at teksten henvender seg så voldsomt til faren. Hvem skal jeg snakke til.

Men egentlig tror han nok det løser seg. «Kven drap far min» har premiere på Scene 3 på Det Norske Teatret på lørdag, og spilles fram til jul, kanskje også til våren.