Det er mye talent innen norsk scenekunst, selv om det ikke ble full klaff i «Han som sier ja». FOTO: ERIK BERG/DNO&B

Ujevn Brecht for barn

Unge aktører stiller musikalsk sterkt i en Brecht-oppsetning som mangler noe ekstra.

 

4

OPERA

«Der Jasager/Han Som sier ja»

Av Bertolt Brecht og Kurt Weill

Regi: Gunnar Bergstrøm

Musikalsk ledelse: Steffen Kammler

Med: Sangere og Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett, elever fra Majorstuen skole og Barratt Due Musikkinstitutt

Operaen

 

«Der Jasager» er en kort, kort opera skrevet med tanke på barn som både utøvere og publikum. Den hadde sin urpremiere i 1930 og ble raskt populær, også på radio. Og dette er et stykke fullt av dramatikk om en gutt som sier ja til å kastes utfor et stup for å redde andre mennesker fra døden. I et samarbeid med Musikk på Majorstuen skole og Barratt-Due musikkinstitutt har Den Norske Opera nå satt opp stykket. På og ved scenen stiller barn og ungdom som musikere, kor og solister, og i tillegg er et par profesjonelle sangere med.

Men forestillingen innledes med fem enkeltstående sanger med tekster av Brecht som for meg er ukjente, men absolutt er strålende nye bekjentskaper. Og det beste er at de bidrar til å framheve hvilke talent de unge sangerne besitter. Dette er nemlig rytmisk og melodisk avansert musikk med ganske dyptgående tekster. Men for et kor! Og for noen solister! Jeg har gåsehud gjennom hvert eneste sangnummer, for dette er så flott.

Men så altså – fortellingen om han som sier ja til å ofre sitt liv for andre. I en pestherjet by blir en skolegutt med sin lærer på tur. Underveis blir gutten blir selv syk av pest, og ifølge tradisjonen skal han da kastes utfor et stup for ikke å hindre turfølgets videre ferd. Solistene Aksel J.S. Rykkvin, Espen Langvik og Vigdis Unsgård gjør en flott jobb som henholdsvis gutt, lærer og mor, men kunne gjerne fått utfolde seg mer. Regien er litt for stram og stilisert, og koret kunne med hell hatt en mer aktiv rolle i iscenesettelsen. Scenografien består av en skjerm med videoprojeksjon på bakveggen som viser ulike miljøer og symboler, men den fungerer ikke i denne sammenhengen fordi man nesten ikke legger merke til den. Kanskje er den plassert feil – for høyt eller for lavt – eller kanskje tar den for liten plass. Det er altså noe som knirker i helheten i denne oppsetningen. Selv om Brecht ikke var noen tilhenger av spenning, kunne jeg gjerne sett at denne oppsettingen hadde mer nerve, at mer sto på spill i det korte dramaet. Brecht skrev også et stykke kalt «Der Neinsager», som er «Der Jasager»s motsats, men Kurt Weill tonesatte aldri dette. Det er synd, for hadde «Der Neinsager» også vært med i Operaens oppsetting, kunne kanskje kontrasten mellom de to fortellingene i seg selv skapt en nødvendig friksjon. Denne utgaven av «Der Jasager» føles i alle fall litt fattig.

Det er flott og modig å satse på Brecht og Weill for barn, og «Der Jasager» er et fint, aktuelt og opprivende stykke. Det blir ikke full klaff denne gangen, men oppsettingen levner i alle fall liten tvil om at det er håp for norsk musikk og scenekunst i framtida. Her er det er breddfullt av talent på både sanger- og musikersiden, og det skal man ikke kimse av.