Bøker
Uhyggelig god
I flyktige glimt fanger Katie Kitamura den ugne følelsen av fremmedgjort avstand til eget og andres liv, og viser fram språkets ufullkomne evne til å tette glipen. Det er grøssende godt gjort.
Katie Kitamura.
Hari Kunzru
Noen bøker er vanskeligere å forklare enn andre. Problemet ligger ikke i å lage et resyme av handlingen i Katie Kitamuras knallsterke tredje roman i norsk oversettelse, «Fortrolighet». Utfordringen ligger snarere i å forklare selve poenget med boka, det den egentlig handler om, uten å redusere den til en vassen baksidetekst som mislykkes i det romanen klarer – å peke på noe som er vanskelig å ordfeste og oppsummere.
Likevel. Handlingsreferatet først: I «Fortrolighet» møter leseren en ikke navngitt, kvinnelig jeg-forteller som nylig er flyttet fra New York til Haag i Nederland. Hun er i sorg etter at faren nylig døde. Moren har plutselig flyttet til Singapore, fortelleren vokste opp på litt her og litt der i ulike europeiske storbyer. Hun har japansk og engelsk som morsmål og «farsmål», snakker flytende fransk etter en barndom i Paris, og har dessuten studert spansk og tysk.
I Haag har hun fått jobb som simultantolk ved Domstolen, i første omgang for ett år. At hun er akkurat tolk, og har hatt en omflakkende oppvekst, oppleves viktig. Så også at hun har en framtidshorisont på kun ett år. Hun mangler rotfeste, virker å flyte uten fast identitet gjennom tilværelsen. Sannsynligvis spiller det også en rolle at hun er i sorg. At hun er så alene.
