Uforståelig da, men moro nå

KUNST

«Stille revolt – Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet

Vi har hørt mange historier om rengjørere og vaktmestre som har ryddet bort og kastet moderne kunstverk. Nå har vi fått vår egen autoriserte versjon. Den er det Gerd Tinglum som står for, og kunstverket som ble kastet av vaktmesteren på Statens Kunstakademi i Oslo er de tre betongblokkene hun støpte som en del av en serie kalt «Subjektivt – Objektivt» i perioden 1977–79. Man kunne jo tro at Tinglum spøkte med sitt dårlige øyemål da hun tegnet opp det hun mente ville være omrisset av de tre like store betongblokkene (liggende, stående og satt på høykant) etter hukommelsen. Men nei, formålet var å undersøke forholdet mellom det hun betegner som subjektiv og objektiv komposisjon. Tegningene representerte det subjektive mens betongblokkene var det objektive.

Bakteppet var det norske kunstlivets ignorante holdning til nye internasjonale strømninger. Da hun kom tilbake til Akademiet etter et studieopphold i Hamburg, reagerte hun på skolens «fetisjering av komposisjon». I Hamburg hadde hun møtt konsept- og installasjonskunst, mens lærerne her hjemme fortsatt hang fast i modernismens besettelse for formale problemstillinger. Hennes reaksjon var å gjøre en rekke eksperimenter som poengterte forskjellen mellom det subjektive i forsøket på å gjenskape en form som eksisterer i en fast, objektiv form.

Tinglums konseptuelle løsning er en veldig fysisk manifestasjon av et idébasert kunstverk. «Konsept» betyr enkelt og greit «begrep, idé, utkast», men konseptkunst har veldig lite med den populære varianten «å gå fra konseptene» å gjøre, som betyr å miste fatningen. Konseptkunst er det motsatte, nettopp å bruke ideen til å få fram et poeng. Innenfor kunstverdenen dateres konseptkunstens start til slutten av 1960-tallet. Amerikaneren Joseph Kosuth, som nylig stilte ut i Oslo-galleriet Brandstrup (intervju i Dagsavisen 20/11 2015), siteres gjerne fra 1969: «Å være kunstner nå er å stille spørsmål ved kunstens natur».

Sitatet passer utmerket på alle de tretten kunstnerne som presenteres i «Stille revolt – Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet» i Museet for samtidskunst. Konseptkunst har et frynsete rykte, og mange vil sikkert nikke bekreftende hvis jeg påstår at den idébaserte kunsten kan være både livsfjern, tørr og uinteressant ut fra et visuelt utgangspunkt. Men slik er det ikke her, og «Stille revolt» er visuelt rik, idémessig interessant og overraskende variert. Det er vanlig å tenke på konseptkunst som en kunstform som først og fremst lever gjennom dokumentasjon og filosofiske presentasjoner, men utstillingen viser et mangfold av uttrykksformer. Dessuten er det hyggelig at kjønnsfordelingen er rimelig god, med seks kvinner mot sju menn.

Sist uke var en milepæl for revisjonen av den rådende kunsthistorieskrivingen. Med rekonstruksjonen av Siri Aurdals skulpturer i Kunstnernes Hus (anmeldt i Dagsavisen 4/3) og Museet for samtidskunsts gjennomgang av den nærmest totalt ignorerte norske prosess- og konseptkunsten, ble to viktige fenomener løftet fram i lyset. Vi er vant til å tro at konseptkunst ikke ble presentert i Norge før utstillingen med nevnte Kosuth på Kunstnernes Hus i 1995. Etter denne utstillingen kan vi trygt si at det er feil. Riktig nok har kurator Ingvild Krogvig måttet lete med lys og lykte for å finne norsk kunst som kunne passe inn i begrepene. Gledelig nok har det dukket opp mye som for lengst var begravet dypt i glemmeboken. Og flere av de mest markante kunstnerne er kvinner, med Marianne Heske og Bente Stokke i første rekke. Mange vil også huske bildene av Inghild Karlsens fugleskremsler på en holme utenfor Mandal.

Kvinnene står sterkt, men det er en mann som krediteres som den første norske konseptkunstneren. Mange vil bli overrasket over at det er Bård Breivik, en av de mest markante modernistene i nyere norsk kunsthistorie. Før han døde i januar i år bidro han til å rekonstruere flere verk til utstillingen, blant annet en kasse med mugne brød som han leverte til Statens stipendutstilling i 1971. Det antatt første norske konseptverket dateres 1970, og i motsetning til Tinglums tapte betongblokker er «Level (Snowballs)» umulig å gjenskape i et gallerirom. For det Breivik gjorde sammen med Gerhard Stoltz i en skog på Stord, var å plassere snøballer på et stort antall trestammer slik at de dannet en horisontal linje gjennom skogen. Hadde det ikke vært for fotografiene de tok, ville kunstverket vært tapt for all tid. De to var antakelig de eneste som så linjen.

Bård Breivik var ikke den eneste norske kunstneren som var tidlig ute med konseptkunst. Paul Brand og Marianne Heske var også i gang på 70-tallets første halvdel. Den struktur- og matematisk orienterte Brand har ett av utstillingens morsomste verk: «FN på tråd» er laget av frimerkesamlingen til Norges FN-ambassadør, Edvard Hambro. Samlingen besto av førstedagsstemplede FN-frimerker, men den mistet sin økonomiske verdi da Brand tredde frimerkene på en ulltråd. Heske er godt representert, og hennes intervensjoner på franske plakatvegger er ett av flere verk som sjelden eller aldri er blitt vist i en utstilling tidligere. Heskes «Gjerdeløa» fra Paris-biennalen i 1980 er grundig dokumentert i andre sammenhenger, men den kunne vært bedre representert her.

Utstillinger som dette vil alltid ha hull, og det største tilhører antakelig Helge Røed. Han var blant de aller første norske konseptkunstnerne da han i 1974 plasserte et stort antall plastbøtter på plenen foran Galleri F15 i Moss. Puritanerne vil hevde at det var «land art» og ikke konseptkunst, men det blir en spissfindighet. Jeg husker oppstyret bøttene vakte, og det at installasjonen fikk usedvanlig stor mediedekning er et annet moment som gjør det minneverdig. En annen kunstner som også hadde fortjent en sentral plass er Jørgen Dobloug, som skal ha vært Joseph Beuys’ yndlingselev. I denne utstillingen er det bare Heskes «Gjerdeløa» som kan måle seg i offentlig oppmerksomhet med Røeds plastbøtter. Løa var for øvrig et lærestykke i forskjellene mellom fransk og norsk kunstoffentlighet: I Paris ble bygningen og historien om flyttingen fra Tafjord til Centre Pompidou sett som en readymade og (konsept-)kunst. Da den kom «hjem» til Høvikodden ble den gjenstand for heftig diskusjon om dette kunne ansees som kunst.

Galleri F15 har en sentral plass i utstillingen. Under Lars Brandstrups ledelse på 70- og 80-tallet var det et populært utfluktsmål. Jeg opplevde Bente Stokkes utgravning på plenen i 1988, en manipulasjon som utvider perspektivet fra Viggo Andersens «To rom» fra 1978. Begge skapte forbindelser mellom galleriets interiører og landskapsrommet som gjør det tidligere herskapshuset så spesielt. Det fine med Stokkes prosjekt, som reflekteres i de andre verkene hun har i utstillingen, er at hun peker på menneskets bevissthet om å eksistere innenfor rom og tid. Spesielt tydelig blir dette spørsmålet i de fire fotografiene der hun forsøker å skritte opp linjene i et kvadrat. Eksperimentet ble gjort etter mørkets frembrudd, og hjelpemiddelet var en hodelykt. Stokkes mangfoldige utfordringer kan sette vår tilstedeværelse i tid og rom inn i sammenhenger som utvider vår forståelse av vår plass i verden. For meg ble utstillingens fineste opplevelse rekonstruksjonen av «Bibliotek», askeinstallasjonen Stokke laget til åpningsutstillingen ved Museet for samtidskunst i 1990. Det askedekkede bankrommet (Museet for samtidskunst ble bygget for Norges Bank) i «Stille revolt» blir en påminnelse om hvor forgjengelig minnene er. Sjelden har jeg opplevd det som så godt å få korrigert hukommelsen.