Kultur

Uendeligheten i Moss

Anish Kapoor er blant kunstverdenens største stjerner. At han skulle dukke opp i Moss er ganske lite sannsynlig. Men her er han altså.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

Anish Kapoor

Galleri F15, Moss

Til 14. oktober

JELØY, MOSS (Dagsavisen): Anish Kapoor lager så sterke illusjoner at du ikke aner hva det er du egentlig ser. Nylig skal en mann ha falt ned i ett av hans «uendelig» sorte hull. De ser ut som de er uten bunn fordi han dekker innsiden med et sort pigment som sluker alt lys. Mannen som falt i kunstverket i Serralves kunstmuseum i Portugal forsvant ikke, for det sorte hullet var ikke mer enn 2,5 meter dypt. Men han måtte på sykehus, og ifølge The Art Newspaper (som siterer en lokalavis i Porto) er hans tilstand bra. Det er dessuten usikkert om han falt ned i hullet eller om han falt på gulvet i installasjonen.

Motta ukentlig nyhetsbrev fra Dagsavisens kulturavdeling: http://www.dagsavisen.no/kulturmail

Nesten akkurat den samme opplevelsen kan du få på Galleri F15. Der viser de en fint komponert utstilling med den indiskfødte, britiske skulptøren Anish Kapoor (født 1954). I det siste rommet i andre etasje finner du et hull i veggen som er laget i rustfritt stål. Effekten av «Untitled» (Uten tittel, 1995) er forbløffende. Det er veldig vanskelig å forstå hvor dypt hullet er.

En annen skulptur, «Void» (Tomrom, 1994) ser ut som den er uendelig dyp. Dette skjer selv om du kjenner størrelsen fordi den henger på veggen. På utsiden ser du hvor dyp den er, men når du stirrer inn i skulpturens pigmentbelagte hulrom mister du alle begreper om dybde. Dessuten skaper skulpturen, fordi den har et blått pigment på utsiden, en optisk illusjon som lurer øyet ditt: Er innsiden sort eller dypt blå? Effekten blir ekstra tydelig i et filmkamera. Jeg filmet med mobilen, og når jeg panorerte over skulpturen skiftet innsiden fra sort til blått og veggen ved siden av ble farget gul i noen sekunder før kameraets automatikk justerte til riktig veggfarge.

Les også: Gjenhør med mektig trio

Vi skal helt tilbake til Venezia-biennalens «Aperto»-avdeling i 1982 for å finne Anish Kapoors internasjonale gjennombrudd. Da viste han blant annet skulpturgruppen «White Sand, Red Millet, Many Flowers» (Hvit sand, rød hirse, mange blomster) som er å se på F15. Bruken av pigmenter er noe han hadde med seg fra India, der de blant annet brukes i religiøse seremonier. Etter hvert ble hans gjentatte bruk av pigmenter gjenstand for kritikk. Derfor kom det som en overraskelse da han ble valgt som Storbritannias offisielle representant på Venezia-biennalen 1990. Her viste han skulpturer av stein som var så tunge at gulvet i den britiske paviljongen måtte forsterkes. Og karrieren skjøt ny fart.

Etter årtusenskiftet er han også kjent for himmelspeilene, som også finnes i parken utenfor F15. En flott, vridd variant er montert i elven ved Kistefos-museet. «Sky Mirror» på F15 er datert 2018, men dette er bare ett av mange. Det første ble montert i Nottingham i 2001. Inne i utstillingen finner vi en annen variant, «Hexagon Mirror» [Sekskantet speil, 2007), som både snur deg opp ned og får speilingen av kroppen din til å fylle hele flaten når du står på et spesielt punkt. Lydeffekten av det konkave speilet er også fascinerende.

Les også: Utforsker hverdagsrasismen

Anish Kapoor fant ikke tid til å komme til åpningen i juni, men han ville nok blitt fornøyd. Utstillingen er komponert av Galleri F15s direktør Dag Aak Sveinar sammen med Alnoor Mitha ved Manchester Metropolitan University. Den fremstår som en solid presentasjon av et mer enn tretti år langt kunstnerskap. Selv om det ikke presenteres som en retrospektiv utstilling, oppleves det som det når de eldste verkene er fra 1982 og -83, og resten er jevnt spredd tidsmessig helt opp til det nyproduserte himmelspeilet. Tyngdepunktet ligger på 1990-tallet, med den subtile «When I am Pregnant» (Når jeg er gravid, 1992) og «Void» som opplevelsesmessige ytterpunkt. Utstillingen inkluderer også en serie etsninger (grafikk) og gouacher (en akvarell-lignende teknikk), og variasjonen speiler fascinasjonskraften i det mange, flotte verkene.