TV-anmeldelse: Perry Mason leverer

5

TV-drama

«Perry Mason»

HBO Nordic, premiere mandag 22. juni.

– Det er forskjell på det loven sier, og det som er riktig å gjøre.

Den slitne, lutfattige privatdetektiven Perry Masons filosofi er så som så i denne ambisiøse HBO-dramatiseringen av en av TV-historiens gamle storheter. Serien er basert på det som en gang i tida var en ekstremt populær amerikansk romanfigur. Hvor sentral Perry Mason faktisk har vært i populærkulturen har nok gått litt i glemmeboka, men en gang var denne advokaten så svær at Ozzy Osbourne laget låt om ham. «Perry Mason, vi trenger ham!», sang Ozzy i 1995. Spørsmålet er om vi trenger ham i 2020.

For å overbevise oss har serieskaperne tatt grep for å lage moderne TV-drama av forfatter Erle Stanley Gardner, og forteller bakgrunnshistorien til denne advokathelten. Kjente skikkelser fra de over 80 bøkene (!) beholdt, men tilført menneskelige, moderne egenskaper. Dette foregår lenge Perry Mason ble skrankeadvokaten som var en mester i å utpeke den egentlig skyldige foran en jury i rettssalen – i seriene på femti- og sekstitallet, og en mengde TV-filmer på fra 70- til 90-tallet.

Flere gode serier fra strømmerne listes opp her: De beste seriene på Netflix

Da jobba en yngre, men allerede voksen Mason, for den velmenende forsvarsadvokaten E. B Jonathan, her spilt av John Lithgow, og fikk endene så vidt til å møtes ved å ta oppdrag som er tatt ut av krim noir-læreboka; i kategorien skygge og ta utro ektemenn på fersken. Mason føler på motgangen og har ingen mening i livet. Han sliter med traumene etter opplevelsene under første verdenskrig, og prøver å beholde restene av den gamle familiegården. Den er det en pilot og bareier, Den beintøffe mexicanske Lupe (Veronica Falcone), som vil kjøpe gården av ham for å legge småflyplassen sin der. De to er også elskere, når de har drukket nok.

Mason er på god vei mot undergangen når han får en sak viktig – og grusom nok til at han tar seg sammen. Et spedbarn er drept under en kidnapping. Det ubrukelige, gjennomkorrupte politiet i byen mener barnets mor og far står bak, men en kakse i byen ber advokaten og Mason om hjelp til å forsvare de tiltalte og finne de skyldige. Mason må skjerpe seg. – Har du ikke en skikkelig dress, spør sjefen hans, som nok en gang har vekket ham fra bakrusen.– Dette er min skikkelige dress, svarer Perry Mason, framstilt av waliseren Matthew Rhys, til nå mest kjent som russisk agent i «The Americans».

For en trofast seer av den serien kan det være vanskelig å se Rhys som forsoffen krim noir-detektiv, men han gjør karakteren sin så levende at man blir overbevist etter hvert. Han er helt og antihelt, forholdsvis anstendig til å være mann i L.A. i 1932, men kan også oppføre seg som en skikkelig drittsekk og over kanten av loven. Det er her «Perry Mason» hever seg et hattekledd hodeover de fleste advokatserier, for selv om dramaet foregår i en klassisk krim noir-verden, framstår karakterene som levende nok til å like og mislike.

Les også: De beste seriene på Viaplay

Her graves det akkurat dypt nok til å skjønne hvorfor Mason er som han er. Samtidig byr serien på innslag som gjør at den tro mot opphavet: De korrupte detektivene, den sleske statsadvokaten med pistrebart inkludert, og de fortapte sjelene av både den skyldige og uskyldige sorten. Det er også et lekkert og overbevisende Los Angeles vi blir servert, et mekka for elskerne av art deco, nålespissdresser og Studebaker-modeller.

Dramaet levner ikke fortidas amerikanske samfunnet mye ære, her florerer rasismen, kvinneundertrykkingen, homohatet og en generell menneskeforakt. Det er de hvite menns verden, preget og ødelagt av Den store Depresjon, ekstrem fattigdom og desperate tider. Sentrale figurer fra bøkene er forandret for å skildre samfunnsforhold og datidens levevilkår for mange. Masons medarbeider Paul Drake er en farget konstabel som må tåle hverdagsrasismen i og utenfor jobb. Den tøffe sekretæren Della Street må tåle selv den tolerante Perry Masons storøyde vantro når hun krever respekt og lik lønn for likt arbeid. Samfunnskildringen levner det gamle USA så lite ære at dette nærmest er et politisk oppgjør med fortida, og serieskapernes nasjonale selvransakelse har en like stor rolle som krim- og rettsdramaet som utfolder seg.

Historien byr også på en Søster Alice (Tatiana Maslany), en evangelisk forkynner og landskjent radiopredikant som har etablert en kirke basert på donasjoner fra menigheten. Søster Alice er basert på en virkelig evangelisk forkynner, men denne pinsevennen tror faktisk at hun er Guds utvalgte på jorden og i stand til å utføre mirakler. Forkynneren er med i det sentrale dramaet, men skal nok også si noe om hvor gode betingelser både sjarlataner og religiøse bevegelser har når harde tider får folk til å søke etter håp og mening i mektigere, åndelige og metafysiske krefter. Det menneskelige mørke ubehag serien streber etter gjør den ikke til en ny «True Detective» – (hvis serieskaper Nic Pizzolato opprinnelig var påtenkt manusforfatter for denne serien, men forlot prosjektet), men samtidig er dette atskillig mer underholdende enn «Boardwalk Empire», HBO-serien lagt til samme tid.

Selve kriminaldramaet som setter Perry Mason i bevegelse går også litt trått i begynnelsen, men underholdningen tar seg betraktelig opp utover i historien. Så når det nærmer seg siste akt er forestillingen blitt så god at man håper Perry Mason, Della Street og Paul Drake får ta nye oppdrag på skjermen i framtida.

Les også: «Normal People»: Godt og vondt om kjærligheten