TV-anmeldelse «Normal People»: Godt og vondt om kjærligheten

5

TV-serie

«Normal People»

NRK TV, alle episoder kommer 4. juni

Et drama trenger ikke å ty til store fakter for å gjøre inntrykk, det er «Normal People» det beste eksempel på. Dette er TV-serien som har vakt begeistring i mange land denne våren, og det skyldes kanskje litt den anstrengte hverdagen mange befinner seg. Men først og fremst er dette en gripende historie, godt fortalt og formidla av et par med særdeles god kjemi.

«Normal People» frir til følelsene, den er laget for det, men samtidig er den så godt fortalt at det er helt ok. Den er ofte karakterisert som en «Romeo og Julie»-historie, men det er ikke helt presist, for denne kjærlighetshistorien om to unge irske studenter byr ikke på Shakespeare-klassikerens dramatiske tildragelser og voldsomme vyer. Det er knapt noen som hever stemmen her i de seks TV-timene denne historien pågår.

Lei av å søke rundt etter noe å se på strømmerne? Vi har oversikt: De beste seriene på Netflix

Dette er dramaserien som BBC laget med tanke på dagens unge voksne generasjon, de som kan kjenne seg igjen i den virkeligheten som de to unge hovedpersonene i Sally Rooneys bestselger-roman lever i, men dette paret har gjort sterkt inntrykk på folk i alle aldre. Det unge paret er Marianne og Connell, to irske ungdommer som kommer seg vekk fra småbyen hjemme, til Dublin og status-colleget Trinity.

De er vidt forskjellige typer, men faller for hverandre i siste år på videregående. Connell er en litt stille type, godt likt, god i gælisk fotball og har god tone med vennene på skolen og moren hjemme. Marianne er einstøingen, lynende skarp, uredd, arrogant, har ingen venner på skolen, og sier til seg selv at hun ikke trenger det, hun sliter med en konfliktsky mor og en bror som plager henne. På skolen setter hun like gjerne lærere som medelever på plass, vel vitende om at denne skolen bare er mellomstasjonen på veien til en bedre tilværelse på Irlands beste skoler.

Hun tilhører overklassen, Connell er fra trangere kår, og møter Marianne hjemme hos henne hvor hans mor er hushjelpen. De starter et forhold i all hemmelighet etter å ha funnet en slags tone på hennes kjøkken, vel vitende om at de ikke har mye til felles. En side av dette er Mariannes åpenhet, som lett setter ut den følsomme gutten Connell faktisk er, når hun sier sånt som at hun skjønte hun likte ham, når hun tok seg i å tenke at hun godt kunne se ham ha sex, – med hvem som helst, ikke nødvendigvis med henne. Noe sånt har såvisst ikke vært i Connells tanker, men dette er begynnelsen på parets lange relasjon - som er både unik og universelt gjenkjennelig. Dramaet treffer en nerve som preger historien gjennom.

Det er nok også noe av forklaringen på det unge paret har blitt en suksess på TV for et langt større og eldre publikum enn det BBC forventet ville fråtse seg gjennom de tolv halvtimes episodene den består av. Skildringen av kjærlighetsforholdet mellom to unge voksne er blitt omtalt som hjerteskjærende, sjarmerende, vondt og gripende, og det stemmer langt på vei.

De to skuespillerne Daisy Edgar-Jones g Paul Mescal er blitt superstjerner over natta, og sistnevnte er den nye heart throben blant unge britiske jenter. Selv kjedet «Connell» har rundt halsen i serien er blitt en greie på sosiale medier, et smykke som noen jenter skulle ønske de var. Så de kunne vært nær Connell/Paul, hele tida, for alltid ...

Man må ikke være en romantisk tenåring for å bli betatt av Marianne og Connells historie. De er søte, engasjerende, troverdige typer, men dette unge parets liv og prøvelser gjør nok sterkest inntrykk på dem som har det meste av livets erfaringer foran seg. Skildringen av to unge elskende som kommer hverandre veldig nær hverandre framstår ekte, og kan gjøre inntrykk på følende mennesker i alle aldre.

Les også: De beste seriene på Viaplay

Marianne og Connell er to engasjerende og sympatiske typer, skildringen av dem er balansert hele veien, tydeligvis sindig fortalt av noen med moden distanse og livsinnsikt, og en grunn til at de gjør så sterkt inntrykk er at vi forstår at det er bagasjen deres som er årsaken til at de er som de er og gjør som de gjør, det er ikke faktorer som klasseforskjeller, katolisismen, skolesystem eller andre krefter som blir lansert som forklaringer. Felles har paret at de ikke finner seg helt til rette der de, og sjelden er i rette modus når alt bør ligge til rette for dem. Det er vanskelig å gå i detalj om historien uten å avsløre for mye, men dette er jo et kjærlighetsdrama, og alle vet at veien til kjærligheten kan være kronglete og krevende.

Akkurat dette kjærlighetsdramaet er formidla i en lavmælt tone som skaper nærhet og en liketil alminnelighet som øker intensiteten. Dette er menneskelig hverdagslighet, uten verken Ken Loach-aktige ytterligheter eller klassisk hollywood-romantiske klisjeer. Man kan falle fort og hardt for Marianne og Connell, i den grad at man kan bli litt bekymra for at det skal skje dem noe hjerteskjørende katastrofalt - til det viser seg at dette i gudskjelov ikke er den typen historie. «Normal People» er derimot en av vårens fineste TV-opplevelser.