Kultur

TV-anmeldelse: «Motvind»: En skikkelig flau bris

Denne norsk-irske vindkraftkomedien er så dårlig at man skulle tro det er oljeindustrien som står bak.

1

TV-DRAMA

«Motvind»

TV 2 og TV 2 Sumo

Premiere torsdag 15. oktober.

For her snakker vi om umorsom kamp mot vindmøller. «Motvind» er laget av den irske TV-kanalen RTE, med TV 2 som co-produsent, og det er nok derfor serien har tre nordmenn på rollelista: Ingar Helge Gimle, Amalie Krogh og Kyrre Haugen Sydness, med i noen minutter her og der. Serien foregår på den forblåste irskekysten, hvor en norsk energigigant, mot landsbyen Carrigeens vilje, vil anlegge en vindturbinfarm i havgapet deres.

For å få prosjektet realisert sender de småsleipe nordmennene sin sjarmerende,irske kollega Kate til dette kystsamfunnet. Her skal hun ene og alene snu stemningen fra «no fecking way» til «ja», men Kate er jo en irsk, sjarmerende dame - så hvor vanskelig kan det være? Hun har dessuten vært der før, får vi vite, så dette skal nok gå greit.

Les også: TV-anmeldelse «Norsk-ish»: Uforskammet frisk og opplagt (+) 

Bare hun ikke forteller noen at hun faktisk jobber for energiselskapet! Hun skal late som om hun er en øko-engasjert turist, og så snart hun er framme begynner hun å snakke varmt om vindkraft og sånt på puben, på kafeen og på puben. Den norske arbeidsgiveren hennes er ikke veldig velkomne her, det forstår vi av den håndfull demonstranter som står utenfor selskapets kontor med plakatene «Norskys out!», og måten en ilsken rødmussa gubbe på puben sier «feck yer windmills!».

Den rødmussa gubben er selvsagt god på bunn, fordi alle i Carrigeen er det – selv Kate, hun som skal lure og bedra et helt samfunn. Kate erfarer snart at det er mer ved livet enn karriere og penger. Premisset i serien er egentlig påfallende likt det noen vil huske fra «Local Hero», filmklassikeren hvor en ung amerikaner fra oljeindustriens storhetstid på åttitallet. Han blir sendt til en skotsk landsby for å overtale innbyggerne til å la en amerikansk energigigant bygge raffineri der. Denne filmen er full av sjarm, vidd og skotsk saft suse.

Les også: TV-anmeldelse «Farfar»: Tom i brøstet (+) 

Til sammenligning har det irske «feck» aldri vært framført så tamt og blodfattig som i «Motvind». Serien prøver så hardt å male en irsk postkortidyll at man nesten skulle tro Carrigeen var et ekte sted, hvor kommunestyret har tatt opp lån for å finansiere en seks episoders turistreklame, hvor sola så godt som alltid skinner, og det blåser bare litt. Dette er plassen hvor alle er glade og bekymringsløse muntre hele tida, selv hen som får vite at ektefellen er homofil, eller de som får vite at Kate egentlig er der for å lure dem opp i stry.

Kate har også sitt å stri med. Tilfeldigvis er det flere gamle kjente av henne i Carrigeen, blant dem en surferboms av en eks, som for enhver pris ikke må få se at hun har med seg en tenåringssønn på tur ...

Det er samma, det, i Carrigeen mottas alle livsendrende opplysninger med et bekymringløst jajaja, som om skuespillerne har fått beskjed fra regien om å ikke vise følelser som kan bryte den ønskede stemningen til et humordrama så gemyttlig og jovialt at det verken humor eller drama av det.

Les også: – Man må kunne tulle med det fæle og det vonde (+) 

Serien bruker det aktuelle, brennbare temaet vindkraft som påskudd til å lage mellommenneskelig komedie, en plan som er gjennomskuelig og resultatet tamt og tafatt. Dette kunne like gjerne handlet om poteter. Her er ikke engang de norske energitoppene spesielt kjipe av seg.

Den største rollen har Amalie Krogh som kynisk og ambisiøs prosjektleder, mens Kyrre Haugen Sydness har så lite å gjøre de minuttene han er med at han like godt kunne vært hjemme. Ingar Helge Gimle har en så liten rolle at jeg ikke har klart å finne ham i rulleteksten, selv om han altså er sjefslemmingen med kjempekontor i Bjørvika. Han er med i de første scenene, som viser at han har noe så forunderlig som a-has debutplate «Hunting High and Low» i glass og ramme på kontoret.

Se noe annet? Sjekk ut vår omfattende strømmeserie-oversikt: Det beste du ser på TV 2 Sumo

Plakaten er nok et forsøk på nå oss over femti som husker at vi kjøpte denne plata i 1985, men så lettlurte er vi ikke nei. Det går ikke langt ut i første episode før man sitter og tenker ««hva i all verden er dette for noe?», for her halter det meste, skuespill, komikken, regien, og de forutsigbare intrigene.

Det er kanskje derfor alle seks episoder er gjennomsyra av den samme muntre gitar- og felemusikken, som insisterer på at her er bare fryd og lutter glede. Det verste er nok til sist at serien ikke en gang byr på en faktisk slutt. «Motvind», eller «The South Westerlies», som serien heter på irsk, legger ubeskjedent opp til at denne historien tåler en runde til. Det er så en virkelig kan bryte ut i noe irsk som begynner med «f».

Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer

Mer fra Dagsavisen