2
TV-DRAMA
«White Wall»
NRK TV og NRK1, premiere fredag 13. november
Aksel Hennie er veldig flink til å snakke svensk! Det skal han ha. Samtidig snakker han engelsk med tydelig norsk aksent. Og hvorfor heter han det norskklingende Lars Ruud i denne serien? Er han svensk eller er han norsk utflytter, en ekspert på tunnelgraving som har etablert seg med svensk familie i nabolandet? Det er sånt man kan sitte og lure på når man ser en serie som ikke klarer å skape spenning, hvor handlingen prates fram i den ene episoden etter den andre og man virkelig håper at de skal skje noe dramatisk eller skummelt snart.
Se noe på TV i kveld? Sjekk disse oversiktene: De beste seriene på Netflix
Det blir du sittende og vente lenge på i «White Wall», en thriller hvor store deler av handlingen foregår inne i fjellet, i mørke 700 meter under bakken, men som ikke makter å skape den tyngende følelsen av akkurat det faktumet. Her er ingen klaustrofobisk fornemmelse i det hele tatt. Og føler man seg ikke fanget i det dype mørket, kjenner man heller ikke lettelsen når man er oppe i lyse dagen igjen heller. Eller lyst og lyst, i denne serien er alt grått og gustent som en novembermandag i 2020.
Enten det har med regien eller andre grunner å gjøre, så agerer ikke skuespillerne som om de er midt oppe i et intenst mysterium heller. Til tross for det ukjente de står overfor. De er oppe i Norrland et sted, hvor Lars Ruud leder arbeidet med å grave et underjordisk lager for kjernefysisk avfall. De livsfarlige stoffene skal stå lagret der nede i hundretusener av år, på samme måte som britiske myndigheter planlegger ved Sellafield. Flere hundre tonn livsfarlig radioaktiv skal ned under Sverige, men arbeidet er forsinka og Ruud kjenner på presset fra ledelsen sin i Stockholm for å få dette ferdig. For utenfor anlegget lurer miljøvernerne og media, og kjernefysisk avfall bør heller ikke stå i konteinere i svensk havnebyer altfor mye lenger.
Det er da det store problemet dukker opp – etter en eksplosjon dukker en massiv hvit vegg fram i mørket, noe verken Lars, anleggssluskene eller erfarne geologer har sett tidligere. Lars bestemmer seg for å holde veggen hemmelig for å redde selskapet fra konkurs og skandaler, samtidig som han insisterer på å finne rasjonelle forklaringer på fenomenet. Andre mener veggen påvirker dem. Kan den være en ufo? En meteoritt? Noe som gruvearbeidere senket her på det ville 80-tallet? Og er det noe bak veggen? Her er det mange teorier. Den er uansett Aksel Hennis største utfordring, hans største motspiller i dramaet er ... en vegg. Som ikke gjør altfor mye ut av seg. Hadde den enda glødet, pulsert, gitt lyd fra seg, hadde den kanskje framstått som en mektig, farlig kraft, som hadde tilført dramaet intensitet. Her minner den mest om en kontrastvegg malt i nyanser av Jotun Lady isgrå.
Samtidig søker dramaet en helt hverdagslig, realistisk tone, som kanskje skal være en effektiv kontrast til det utrolige der nede i fjellet. Folk er veldig lite vettskremt, med tanke på at dette er en thriller. Men diskuteres og prates mye, det gjør det, over og under bakkeplan, i anleggsbrakka og på direktørkontorer. Og Lars insisterer på de jordnære forklaringene, selv om hans aller nærmeste samarbeidspartner Helen (Vera Vitali) insisterer på at det er noe fryktelig rart her, ikke minst fordi hennes autistiske sønn har begynt å prate med folk – og bygge hvite Lego-konstruksjoner hjemme. Det er mye Lars, Helen og anleggsgutta kan snakke om, og det gjør de virkelig også, men de blir egentlig overdøvet at seriens ropende miljøbudskap. Som om vi ikke vet at det er ekstremt risikabelt å lagre kjernefysisk avfall i hundretusenvis år noe sted som helst på denne jord.
Hvor ille alt vil gå til sist, blir vi fortalt av en teatralsk radioprater i dommedagsmodus – som i denne sammenheng understreker at TV-skapere virkelig må slutte å rappe fra David Lynch i forsøkene på å skape surrealisme og mystikk. Radioprateren blir også en overdreven kontrast til den nedpå, dempede atmosfæren de svenske og finske serieskaperne ellers har gått for. Men spørsmålet er om man kan kalle en serie en thriller, når den ikke makter å by på spenning, intensitet og nerve som en thriller skal ha. Det hjelper heller ikke at Aksel Hennie står der og stirrer storøyd, som et dyr fanget i frontlyset gang på gang, som om det skal redde en heller apatisk forestilling. Så store og uttrykksfulle øyne har selv ikke han.