Nyheter

TV-anmeldelse «Farfar»: Tom i brøstet

Farfar-humor er som pappahumor, et rop om oppmerksomhet fra opphavet som stort sett blir litt kleint for publikum.

2

«Farfar»

TV-serie

TV 2, premiere lørdag

«Farfar» er en ny serie på TV 2 med Sven Nordin i hovedrollen, en farfar som godt kunne vært Nils 25 år etter «Mot i brøstet» om det ikke var for at han heter Johnny. Han er like fullt en guttunge på over 60 som ikke har noe på stell, og er sin noe mer tilknappede, striglede sønns store mareritt. Han har blitt kasta ut av enda en dame, og trenger et sted å bo!

Se noe annet? Sjekk ut vår omfattende strømmeserie-oversikt: Det beste du ser på TV 2 Sumo

Johnny dukker plutselig opp i sin ubehøvla og høyrøsta person i det fine villastrøket der sønnen Steinar og hans familie bor, og det blir starten på alle de forviklinger som kan oppstå i møblerte middelklassehjem – om ikke i virkeligheten – så i hvert fall i det som kalles «familieorientert underholdning» av dette formatet.

Johnny og Steinar er hverandres rake motsetninger. Sistnevnte liker orden på alt, mannen som liker seg på kjøkkenet, innkaller til familiemøter når det er noe og har husreglene trykket i laminert katalog. Johnny har ikke engang orden på undikkene, sier han må så på dass at han er «gul i aua» og ber damene frekt med på en vertikaltango.

Ikke helt PK han, den gode, gamle Johnny, gitt! Ikke har han vært til stede i Steinars oppvekst heller, men jeg vet ikke om det kan forklare at Johnny er fra tjukkeste Østlandet, men sønnen Steinar er fra Stavanger. Det er sånt man ikke skal stille spørsmål ved i norsk drama, i hvert fall ikke så bredt anlagt familieorientert underholdning som dette, hvor selv a-endingene til Johnnys skal være til le av. Det er vissent i villaen.

Det «Farfar» mangler er store komiske øyeblikk. Dette er heller en fryktelig lang og omstendelig sjarmoffensiv hvor Sven Nordin, Ole Christoffer Ertvaag og Janne Formoe, den litt kulere kona til Steinar, snakker veldig mye mens handlingen lunter avgårde smågodslig og muntert. Det gode humøret serien skal ha blir signalisert fra første banjolyd. Den blir med gjennom de ti episodene, og motbeviser dermed komikerlegenden Steve Martins berømte ord, om at det ikke går an å bli i dårlig humør av å høre banjomusikk.

Det positive ved «Farfar» er at godsligheten av en serie er mer elegant gjennomført og framført enn de heseblesende, overskrudde familiefrieriene NRK har servert på lørdagskveldene det siste året; «Allerud VGS» og «Hellums kro». Samtidig er historiene i denne villaveien så tam og tafatt at «Farfar» er rene bortsløsingen av en hel Sven Nordin.

Han er som skapt for en rolle som bad ass-farfar, en glisende gubbe som gir beng i vår tids klamme konvensjoner og lever livet fullt ut – og kunne lært sin frustrerte sønn noen leksjoner om livets gode sider. I stedet er han en unnvikende, umoden tullebukk, og en egoist, ja visst, men like fullt så god på bunn at han aldri blir usympatisk eller så ubehagelig at det kan forstyrre idyllen som rår. Dermed får ikke humorinnslagene noe nerve heller, og komedien drukner i alt det godslige. Her får ingen overtramp konsekvens, og vitsepoengene bare ebber ut før det er tid for punsjline.

Det forhindrer ikke at de voksne sliter med tilværelsen, og bare barna deres er fornuftige, avbalanserte vesener. Sånn har det egentlig vært, siden NRKs barne- og ungdomsavdelinger laget sketsjer om håpløst teite voksne på «Halvjsu» i 1979 …

Her er én episode som truer med å bevege seg inn i en virkelig eksistensiell situasjon, når bygging av en pizzaovn later til å vekke den klassiske usagte konflikten som kan oppstå mellom far og sønn, men muligheten til å si noe morsomt om denne evige generasjonskampen ender opp som maxbo-klovneri.

Til å være familieorientert serie bruker «Farfar» veldig mye tid på ganske voksne temaer. En hel episode handler om Steinars aversjon mot å bli sterilisert, «brenne av sædlederen». Nå er det jo litt morsomt å oppleve en kåt og engstelig mann si han er redd for den såre pungen sin. For de yngste seerne kan sånt kanskje framstå som i overkant spesiell pappahumor.

Mer fra Dagsavisen