TV-anmeldelse av «Snowpiercer»: Dommedag på skinner

4

TV-drama

«Snowpiercer»

Netflix, premiere med dobbeltepisode mandag 25. mai

TV-utgaven av den blodige postapokalypsen «Snowpiercer» får kanskje noe medvind etter at regissør Bong Joon Ho vant Oscar med «Parasitt» i vinter, men sånn rent dommedagsmessig går «Snowpiercer» som TV-serie stødig nok på egne skinner.

Oscar-vinneren har skrevet manus til en av de 10 episodene, men premisset er som i hans mørke voldsballett av en dystopi fra 2014: jorda er ødelagt, fryst til is, og menneskene som har overlevd befinner seg på et tog som går i evig bane på skinner jorda rundt.

Her finner du andre gode serier: De beste seriene på Netflix

Det er over hundre minus ute, og menneskeheten består av 3.000 personer som lever i togets 1001 vogner. Her har de vært i seks år, og stemningen om bord er litt spent, for å si det mildt. Her har nihilismen gode tider, selv i de ekstremrikes luksuskupeer preget av overflod øverst bak lokomotivet.

Det er de som har finansiert toget, og menneskehetens overlevelse, og krøsusene akter å beholde luksusen så lenge det går. Bakerst i toget lever de fattige som tvang seg om bord like før avgang. Alt liv om bord styres av togets – og denne verdens – suverene leder, Mr Wilson, som konstruerte Snowpiercer-toget. Hans ord er lov.

De fattigste i bakerste vogn får aldri komme fram, de får nesten ikke mat heller, men planlegger stadig opprøret som skal få dem oppover i toget – om ikke for å spise jordbær med overklassen, så i hvert fall for å stagge den verste sulten. De holdes tilbake med makt av togets bevæpnede styrker, på trygg avstand fra rikfolket. De klager på sin side til togledelsen over sånt som at de skandinaviske kongelige om bord går rundt nakne og synger badstusanger (!) i spaet deres.

Her skildres vår tids rådende samfunnssystem i konsentrert form, og dramaets åpenbare klassestandpunkt kan sikkert være sterk kost for Civita-menigheten der ute. Dette er kapitalisme i nådeløs ytterste konsekvens. Samtidig er ikke fiksjonen så langt unna virkeligheten heller, dette systemet inkluderer også en middelklasse, de som akkurat har nok til å være sånn passe fornøyd og som velger å holde seg i ro. Dette samfunnet er det Melanie (Jennifer Connelly) som styrer til daglig, på vegne av Mr. Wilson. Hun blir tvunget til å be en av de farlige om bord om hjelp, politimannen André Layton (Daveed Diggs) som er en lederskikkelse i bakerste kupe. Han vil ikke umiddelbart hjelpe, men ser en mulighet til å sondere terrenget med tanke på neste kuppforsøk. At han er dessuten den eneste gjenlevende politimannen i verden, er kanskje noe han kan bruke til å hjelpe sine egne. Sammen med ham blir vi kjent med forskjellige aspekter ved dette lange toget, fra det forskjellige serivefunksjoner til skjøre, sammenhengende økologi.

Les også: Vårens TV-snakkis kommer på NRK

I likhet med filmen er TV-serien lett klaustrofobisk og bister dommedagsunderholdning, men der filmen er en voldsorgie i intenst tempo er endetidsstemningen i TV-serien tilført elementer av krim noir. Det er en morder på toget, akkurat hva man ikke trenger i et innestengt samfunn på kanten av sammenbrudd. Krimsaken kommer uansett i bakgrunnen for dystopien, premisset som gjør at historien fascinerer mest- kanskje spesielt nå for ttida, som man kan føle seg innesperret selv.

Ombord på todeg sitter dessuten alle fast, fanger i en situasjon det er umulig å komme seg vekk fra. Hvis èn skulle klikke her, kan det gå ut over hele fellesskapet. Premisset for serien – som opprinnelig er en fransk tegneserieroman – er såpass tankevekkende at den kan holde seg interessant i neste sesong også – som allerede er bestilt.

I dette samfunnet foregår dessuten klassekampen på liv død, og hvem som er den verste egoisten på toget er vanskelig å si. Her er det ikke tvil om at en revolusjon kan spise sine egne barn, men skulle ikke det skje kan det være at det finnes kannibal eller to i nærheten som gjerne tar seg av den saken.

Les også: Joner i storslag i ny actionserie