Nyheter

TV-anmeldelse av «High Fidelity»: Tam coverversjon

Denne hipster-utgaven av Nick Hornby-klassikeren «High Fidelity» er for kul og tam til å gjøre like sterkt inntrykk som originalen.

3

TV-SERIE

«High Fidelity»

TV 2 Sumo, premiere 4. juni

Å lage nye TV-serier av gamle, gode bøker, filmer og serier er ikke nødvendigvis en uting, og siden det faktisk er 25 år siden Nick Hornbys populære roman om den ulykkelige musikknerd og platesjappeeier Rob kom ut er det garantert sider av denne historien som kan ha godt av å bli oppdatert. Boka ble også film, og for 20 år siden spilte John Cusack hovedrollen i Stephen Frears ganske fine versjon av romanen.

På let etter noe å se? Sjekk vår strømmeguide. De beste seriene på Netflix

Noen vil kanskje huske følelsen av pinlig gjenkjennelse og flauhet over den nysingle Rob, og tankene og oppførselen hans, når han etter at Laura, som han nok aner er livets store kjærlighet, ikke har orka mer av guttemannen og platesjappeeieren på 35 og flytta ut – til new age-naboen og tantra-sex-eksperten i etasjen over. Samlivsbruddet får musikk- og listenerd Rob til å summere opp sine verste forhold på en topp fem – og oppsøke eksene for å finne ut hva som gikk galt.

Hornbys bok handler om kjærlighet og om musikk, og om kjærligheten til musikk. Det gjør TV-serien i høyeste grad også, men settingen er oppdatert til vår tid – og oppfyller dagens forventninger om at TV-serier byr på et mer virkelighetsnært representativt galleri av mennesker, legninger, kulturer og tenkesett. Rob er en ung kvinne, spilt av Zoe Kravitz, en atskillig hippere slacker enn manne-Rob var, oppdatert i seksuell orientering – kanskje bi, og så casual kul rockestjerneaktig i stilen at hun ser hun har lånt klærne av faren sin fra virkeligheten. 
Rob driver fortsatt en liten platebutikk, et faktum som framstår enda mer aparte i et digitalisert 2020 enn det gjorde i 1995, men uten den hadde denne historien bare vært enda en romantisk komedie – et ultrahipt og overfladisk «Friends».

Rob har vært single en stund. Hun prøver å unngå den evige datingkarusellen selv om alle maser, og takler ikke spesielt godt at eksen Mac, den store kjærligheten, dukker opp i byen, med ny kjæreste. Dette får henne til å sette opp sin topp fem verste kjærestehistorier, og bestemmer seg for å oppsøke dem og finne ut hva som gikk galt. Hvordan dette går setter Rob ord på selv, stadig henvendt til kameraet, men uten at hun klarer å formidle noen følelse av det hun faktisk opplever. Til det er denne serien for kul for sitt eget beste, eller cool, slack, tilbakelent, i hvert fall alt annet enn alvorlig eller emosjonell følbar.

Les også: De beste seriene på Amazon Prime

Rob framstår egentlig for kul og henslengt til å være spesielt preget av nedturene: serien vil helst ikke skape alvor eller dårlige vibber. Møtene med hennes fem verste ekser blir også forholdsvis fort og smertefritt unnagjort i løpet av de fire første episodene, så spørsmålet er egentlig hva resten av serien skal handle om. Sannsynligheten er stor for at det skal dreie seg en del om eksen Mac, men også musikken – som «High Fidelity» fortsatt tar på alvor, og som er det beste med serien. Det er når Rob snakker musikk med de to vennene som jobber i platebutikken hennes, bråkebøtta Cherise og den mer lavmælte Simon, at historien våkner til liv, byr på engasjerte karakterer og bryter med den slentrende holdningen som preger alt og alle. Det er platesjappa som byr på underholdningen.

Musikkelskerne snakker om kunsten å lage den perfekte spillelista – som for så vidt har forandra seg siden manne-Rob satte sammen sin. Trioen havner i diskusjoner om etikken ved å selge Michael Jackson-plater i butikken, den tradisjonelle kan kunsten skilles fra kunstneren-diskusjonen. Rob mener man kan selge «Off the Wall» ved å fokusere på at plata er mye Quincy Jones sitt arbeid også. Og man kan ikke nekte folk gleden av å oppleve geniet Quincy Jones i aksjon. Og hva om man bare skulle selge musikk som har etikken i behold. Da hadde man sittet igjen med Bono, Michael Stipe, Phil Collins, Sufjan Stevens ...

Tanken får det til å bli stille i butikken. Og hvis det er galt å selge Michael Jackson, syk på sinnet som han kanskje var, hva da med Trump-kompisen Kanye West? 
Serien nikker til filmen fra 2000 hvor Bruce Springsteen dukket opp for å gi Rob noen visdomsord, men her er The Boss byttet ut med et annet ikon. Serien vet å lene seg på musikken, og presenterer folk som dyrker musikkinteressen så heftig at den blir selve livet – uten å gjøre narr. Det er til sist det som gjør den verdt å se.

Mer fra Dagsavisen