4
TV-DRAMA
«Den tynne, blå linjen»
NRK1 premiere på NRK TV søndag 24. januar, på NRK1 i februar
Politiet er mennesker de også! Og den jobben de har påtatt seg å gjennomføre har sin menneskelige pris. Det er det mest åpenbare budskapet bak dramaserien fra Sveriges Television, og den er nok egnet til å skape debatt.
Serien følger seks politifolk på et lokalt kammer i de fattigere områdene av Malmö, og skildrer de hektiske og krevende arbeidsdagene i bydeler befolket med minoritetsgrupper og som er preget av store sosiale utfordringer, som det heter.
Se flere gode serier? Vi har listene over dramaserier på strømmetjenestene: De beste seriene på Netflix
Disse politifolkenes jobb og hverdag er filmet med håndholdt kamera, så nærgående og levende at dette er noe av det mest umiddelbare som er laget på våre breddegrader. Dette er nordisk virkelighetsdrama, hvis det er en egen sjanger, i slekt med danske «Når støvet har lagt seg» og «22. juli».
Dette var fjorårets to sterkeste dramaopplevelser, og har til felles med denne svenske historien at de tar utgangspunkt i omstendigheter som gjør sterkt inntrykk. Og det er krystallkart at skildringen er en kritisk kommentar til hvordan man har latt samfunnet utvikle seg i Sverige, en skildring som kan overføres til Norge også, og andre vestlige samfunn forøvrig.
Les også: De beste seriene på NRK
Visuelt er dette i slekt med Ed Burns’ og David Simons serier, som «Treme» og «The Corner», for så rett fram og naturalistisk er dette laget, og dempet formidla, men i motsetning «The Wire» er ikke dette krim. Her er ingen hardbarka, desillusjonerte etterforskere med hang til flaska som beveger seg i dystre noir-kulisser.
Det er de uniformerte politifolkene på gata som er i sentrum, mens kulissene de beveger seg i er et autentisk storbysamfunn. «Den tynne, blå linjen» er ultrarealistisk skildret, fritt for bakgrunnsmusikk og andre dramaturgiske grep som skal hjelpe oss til å huske at dette er fiksjon. Kulissene er fortauet, torgplassen, slitne nabolag, blokken, et urbant bybilde så lite humant og håpløst at det gjør vondt å se.
Les også: De beste seriene på HBO Nordic
Dette politiet patruljerer og gjør jobben i en hektisk hverdag, samlet og behersket, etter boka og uten voldsomme fakter. De er derimot omgitt av en virkelighet full av dramatikk, tragedie og situasjoner med ubehagelig nerve. For ikke å si dommedagsfølelse, med tanke på det traurig og nedslående dette stykke Sverige er.
Her er det politiet som skal sørge for lov og orden, de som populært blir kalt den tynne blå linjen, den siste barrieren mot lovløse tilstander og anarki, garantisten for lov og orden i samfunnet.
Blant dem er den nyutdannede Sara, velmenende og urutinert nok til å love publikum for mye når hun er på jobb.– Man skal ikke dømme folk før man vet, sier Sara (Amanda Jansson), på første dag på jobb.
Les også: TV-anmeldelse «Mordene på White House Farm»: En ekte engelsk tragedie (+)
Det slutter hun snart med, klok av erfaring og etter råd fra sin rutinerte kollega Magnus (Oscar Töringe). De utfører arbeidet med menneskelig innsikt og tålmodighet, men er også nødt til å handle raskt og uten omsvøp. Selv om det ender i klassiske tilfeller av etnisk profilering.
– De stoppet og trakasserte oss. Som vanlig. Malmö, sier to gutter av afrikansk opprinnelse, lagt i bakken fordi hudfargen stemmer med noens signalement.
Politifolkene må omstille seg kjapt fra det ene ti l det andre -parkfylla, forsvunne småbarn, hissige guttegjenger, naboklager, psykiatriske pasienter og væpnede aksjoner mot terrormistenkte. Alt mens publikum filmer og legger ut på nett, og hat og utskjelling spres på Twitter.
Les også: TV-anmeldelse «Fatale familiebånd»: Elegant britisk sommerkrim (+)
Å være politi er en farlig, krevende og utakknemlig jobb, skjønner vi, og det er lett å føle med de uniformerte. De skildres først og fremst som mennesker, men det er også seriens svakhet.
De er empatiske og humane typer inn i det overmenneskelig empatiske, som snille tanter i uniform. Samtidig kan alle de forskejllige episoder og situasjoner de må håndtere ute i felten framstå som noe av en samfunnsfagtime.
Dette politiet sliter heller ikke med ukulturer som er forsåvidt godt dokumentert. for yrkesgruppas del. Her er ingen knulletorsdag, eller fredagsfyll. Ingen maktkglade machotyper, overdreven voldsbruk eller korrupsjon, sexisme eller andre uttalte fordommer.
Les også: TV-våren for nye «Exit»-sjokk, mye norsk humor og to thrillere
Politikammeret her består av sympatiske typer, ettertenksomme, ensomme og ulykkelig forelska, som bare gjør så godt de kan. Uten at det egentlig hjelper, får vi beskjed om. Det er til og med en politisjef som sier det, til den unge, velmenende betjenten Leah (Gizem Erdogan fra «Kalifat») som har kritisert sine egne i media.
– Dette er utenforskapet. Uansett hva vi gjør her vil det ikke bli noe bedre, konstaterer sjefen.
Det kan være at den sympatiske framstillingen av politifolkene skal være en kontrast til brutale verden som omgir dem og menneskene de skal være der for. I så fall er grepet effektivt nok. Og beskjeden er: Velkommen til det nye Folkhemmet.