«True Detective 3»: Tung detektiv

4

TV-DRAMA

«True Detective 3»

HBO Nordic, premiere mandag

Den første sesongen av «True Detective» var et sjeldent mørkt og rystende krimdrama, preget av en stille, søvnig og knugende stemning. Serien var rett og slett skummel, og hovedrollene var besatt av skuespillere Woody Harrelson og Matthew McConaughey, som var nærmest naturskapt for det gudsforlatte, gjengrodde Sørstats-Amerika de befant seg i. Handlingen ble fortalt i to tidsperioder, blant annet med eldre, slitnere Rust Cohle i samtale om fortidens drapsetterforskning. Rollen ga McConaughey status som karakterskuespiller for en stakket stund.

Dette var stor fortellerkunst, noir på en ny måte, en TV-krim et nivå over det meste i sin sjanger og TV-drama generelt. Her produserte HBO TV av ypperste kvalitet igjen! Serieskaper Nic Pizzolatto fikk ry som en fornyer og genial serieskaper. Alt skrytet forsvant med sesong to i antologien, en mørk, men mer tradisjonelt fortalt politiserie.

Les også anmeldelse av «Oljefondet»: Like morsom som en årsmelding

Serien handlet om flere politifolk i Los Angeles. Hele gjengen slet med rus og/eller familieproblemer, men som på hvert sitt vis oppdaget og bestemte seg for å bekjempe korrupsjon på høyt nivå i California. Intensiteten og nerven fra sesong én var erstattet med total desillusjonisme og dekadense. At støybunten Vince Vaughn spilte en krimboss som var litt god på bunnen, hevet ikke dramaet det spøtt. I amerikanske medier ble serien kjent som noe av det verste på TV i 2015. Etter fiaskoen skyldte HBO på at serieskaper Nic Pizzolatto var presset til å skrive en ny serie for raskt. Etter hvert fikk han likevel sjansen til å lage kapittel tre i detektiv-antologien sin.

Det er vel ikke rart Pizzolatto har gått tilbake til suksessformelen. Her benytter han mange av ingrediensene som gjorde sesong én til stort drama. Vi er tilbake i det gudsforlatte, fattige Sørstats-USA et sted. To politifolk etterforsker en fæl forbrytelse i en bister verden, atmosfæren er stille og dvelende, framdriften går sakte, og handlingen fortelles gjennom tre tidsperioder – i 1980, 1990 og 2015.

Hovedpersonen er detektiv William Hays (Mahershala Ali), som skal få sitt liv preget av en sak han får i hendene. Han og partner Roland West (Stephen Dorff) etterforsker en barneforsvinning – en bror og søster har ikke kommet hjem fra sykkelturen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I løpet av kort tid blir vi presentert for mulige gjerningsmenn i det stusslige landsbygddistriktet dette foregår, en gruppe eldre tenåringer, en suspekt onkel og den eneste innfødte amerikaner i dette gudsforlatte, stusslige redneck-distriktet, en Vietnam-veteran som lever av å samle og selge skrot og rask. Han sier åpent at han ikke har funnet sin plass i samfunnet etter krigen.

Han må være den åpenbare barnemorder. Eller? Seinere blir vi kjent med en sleazy prest, som også er mistenkelig, for som Roland West sier: du kan ikke stole på en mann som frivillig velger å avstå fra å pule resten av livet. Detektiv Hays er også Vietnam-veteran og sporfinner som kan lese terreng og natur. Han finner snart den savnede gutten død. Jenta er stadig ikke å finne.

At noe skjærer seg i 1980 får vi vite via de seinere tidsperiodene. I 1990 er Hays, som kollega Rust Cohle i «TD1», i gang med å rekonstruere sin gamle sak i samtale med andre politifolk. I 2015 lar han seg intervju om den uoppløste (?) forbrytelsen av en TV-journalist. Det blir for mye for den gamle. Han får hallusinasjoner og ser sin avdøde kone og andre fra fortida. Hays har tydeligvis grunnet over den gamle saken i alle år.

– Dette er livet mitt, forteller han TV-journalisten.

Når sønnen spør om han har begynt å jobbe med den gamle saken igjen, svarer han tørt: – Det er en jobb for folk som vet hvor de stort sett er.

Fortida hviler tungt på Hays. Han sliter tydeligvis med dårlig samvittighet, og sånt som at kona har hatt suksess med sin egen bok om hans gamle sak.

Les også: «Magnus»: Seriøst morsomt

På et tidspunkt siterer hun Einsteins teori om at fortid, nåtid og framtid egentlig er en konstant illusjon. Det mener kanskje serieskaper Nic Pizzolatto også, med hans sans for dramaturgiske tidslabyrinter. Hva som har skjedd i 1980 får vi vite litt etter litt i de seinere tidsperiodene.

Det er dette fortellergrepet som gjør at «True Detective» skiller seg ut i mengden, samt rolleprestasjoner, dialogen og replikkene som sitter som revolverskudd. Forrige ukes Golden Globe-vinner Mahershala Ali er god som den bitre, livstrøtte detektiv Hays. Ali bærer skjebnefortellingen om en manns motganger i livet. Stephen Dorff må gjerne få pris neste år for innsatsen som råkjeften Roland West i tre utgaver.

Handlingen skynder seg ikke, den bukter og snor seg fram og tilbake, byr på opptrinn og antydninger som tåkelegger like mye som den oppklarer. Her er spenning og intensiteten erstattet med dysterhet og tungsinn. Etter å ha sett fem av åtte episoder er det vanskelig å si om ugjerningene begått vil bli oppklart.

Det er ikke sikkert dette engang er den type krimserie.