«Top of the Lake: China Girl» er ingen påskekrim. Jane Campions siste TV-serie er en påskekalkun.

Påskekalkunen

Denne serien er ikke mye til krim, heller et trist drama som fortjener tittelen «Den gråtende detektiven».

 

2

PÅSKEKRIM

«Top of the Lake»

TV 2

Premiere mandag, går til og med onsdag. Ligger på TV 2 Sumo.

Krimserien «Top of the Lake» med Elisabeth Moss var en kjempehit i 2013. Skrevet og regissert av Jane Campion, var den nærmest en newzealandsk, moderne western. Moss spilte Robin Griffin, som etterforsker overgrep i lokalsamfunn på New Zealand, et sted dominert av en gruppe menn på kant med loven og i stand til det meste. Kollegaene hennes i politiet er også nedlatende misogynister, en gjeng gubber som ikke akter å ta en kvinnelig etterforsker seriøst. På stedet er også et samlingspunkt for kvinner, voldsutsatte og andre, som finner roen hos en lederskikkelse i form av en svevende Holly Hunter.

«Top of the Lake» fikk gode kritikker, og den var intens og rystende, spennende og original, med skildringer av menneskelig natur, relasjoner og samfunn som rystet så det knøt seg i magen. Derfor var forventningene store til denne oppfølgeren, stadig med Moss i hovedrollen. Men snakk om nedtur.

Historien begynner som en tradisjonell krim. En asiatisk ungjente blir funnet drept, stappet i en koffert flytende i strandkanten på Bondi Beach. Robin Griffin er blitt etterforsker i Sydney, og sliter fortsatt med ettervirkninger fra opplevelsene i New Zealand for fire år siden. Hun har en nemesis fra den tida, som fortsatt er politimann tross overgrepene han har begått. Robin har også tunge tanker om datteren hun adopterte bort som veldig ung, hun jobber med angeren og tunge tanker om livet som det kunne ha vært. Men det er enkelt for henne å oppspore denne datteren, politi som hun jo er. Det er sider knyttet til denne gjenforeningen som vel er den mest åpenbare svakheten i historien.

Les også: Påskekrimmens ti mest sette

Den nedkjørte Robin erfarer raskt at dette med morsansvar er noe hun ikke er spesielt godt forberedt på, ikke vet hun om har rett til å påta seg en morsrolle heller. Hun er dessuten såpass ute å kjøre at eksjunkie-broren ikke vil ha henne i sin leilighet, av frykt for at hun skal få ham til å sprekke. Og denne politiskikkelsen skal altså løse sexdrap, problemer på jobben, hun skal finne en morder i Sydneys trafficking-miljø, håndtere en sektleder-aktig figur på et bordell - i tillegg en til pubertal, manipulerende tenåringsdatter og de passivaggressive, frustrerte adoptivforeldrene hennes.

Denne familien er fæl, men byr likevel på seriens lyspunkt, en Nicole Kidman som bitter middelklasse-akademiker, nylig kommet ut av skapet, og som fortviler fordi datteren ikke liker henne og sier at mamma er «gått lesbisk». Fortvilelsen stopper henne ikke fra gjentatte forsøk på å dominere datteren, og dermed skyve henne lenger unna. At Kidman er høydepunktet skyldes at hun gjør en befriende usminket og menneskelig rolle, uten alle lag av Hollywood-glitter og glam. Men hun er også del av galleriet karakterer som byr på amperhet, tårer og fortvilelse. Jane Campions historie er egentlig et mellommenneskelig kaos, et inferno i tårer og fæle følelser. Her grines det så mye i løpet av en episode at det faktisk kan være internasjonal dramarekord. Og midt oppe i alt skal den sippende Robin Griffin, for det er selvmedlidenhet det går mye i, ende opp i kamp på liv og død med sin nemesis, den mannlige politikollegaen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det dramatiske opptrinnet står i sterk kontrast til den kjellermørke, seige stemningen resten av historien preges av.

På jobben møter Robin den ferske politikonstabelen Miranda, spilt av Gwendoline Christie. Her spiller hun ikke en formidabel barsking, som i «Game of Thrones» og «Star Wars». Miranda en naiv, trengende og lite handlekraftig politi, strengt tatt en karikert figur, med en overspillende skuespiller.

Det umake paret Robin og Miranda må håndtere en sak om slavehandel i vår tid, trafficking, og ramler opp i både prostitusjon og surrogati i tillegg. Problemet er at denne delen av historien forsvinner i så mye eksistensiell krisemaksimering at kriminalplotet blir grunt og uforløst, og gjør skildringer av overgrep, trafficking, tvilsom surrogati-dealings og slavehandel til staffasje. Motivet bak denne historien synes å være et brennende ønske om å fortelle hvor ille verden, samfunnet og tilværelsen er blitt.

Kommentar: TV-påskens aller helligste