2
TV-DRAMA
«Rekyl»
Lanseres på TV3 og Viaplay 5. april.
I Oslos underverden er allting mørkt og dystert. Her er barske, snerrende forbrytere, som alltid skaper vanskeligheter for politiet, når politiet ikke klarer å rote det til for seg selv. I «Rekyl» er skurkene de oppvakte og handlekraftige, mens politiet er B-gjengen – i betydningen røverne fra Andeby.
«Rekyl» er den nye krimserien fra TV3 og Viaplay, en krim som underveis skapelsesprosessen ifølge presentasjonen har blitt en «laid back og litt feel good thriller», hva nå det måtte være.
Å oppleve «Rekyl» er ikke mye feel good, hvis man ikke vil se den med ironisk distanse eller som unnskyldning til en drikkelek hvor manusnorsk-replikker og logiske brister som grunn til å skåle. Den nye serien fra Arne Berggren og teamet bak fjorårets «Elven» er TV-reise tilbake i tid, til da TV-bransjens Emmy-kampanje 2007 besto av Mads Ousdal og Trond Espen Seim løp rundt i Oslos gater og kauka «delta bravo fox-trot» i ørene på oss.
«Rekyl» handler om Robin og en forbryterbande som ble tatt da de prøvde å gjøre en narkohandel nede på havna. Under aksjonen ble Robins bror drept. Robin var egentlig ikke forbryter en gang, han var bare brorens sjåfør. Robin ble likevel dømt, og er nå ute etter seks års fengsel. Da skurkene ble «busta» forsvant narkotikaen og hele 150 millioner kroner. Og noen vil ha dem tilbake! Hvem «noen» er, det er noe uklart, men den vanvittig store pengesummen er veldig sentral i plottet. For sikkerhets skyld snakkes det mye om pengene i andre episode også. De 150 millionene. Som noen vil ha tilbake!
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hastverket med å få pengene tilbake er premisset for handlingen. Forbryterne, ledet av Vera (for så vidt godt spilt av Silje Torp), som er så barsk at hun trener styrke i et tomt, mørkt lagerlokale – og kaller en mann en liten fitte, understreker gjerne hvor mye det haster å få pengene tilbake. Syndikatet («noen) vil ha dem tilbake nå!
Det er det som er litt rart. Her er det tross alt snakk om 150 millioner kroner. Og alle har ventet på Robin, han som bare var sjåfør for sin skurkebror under narkodealen, og at han skal komme ut av fengselet. Han han har sittet inne i seks år. Forbryterne har visst hvem som tok pengene hele tida. Likevel har de ventet på Robin. Sjåføren. I seks år. Trenger de ham til å kjøre et sted?
Da trenger de visst ikke dra langt. Forbryterne er sikre på at korrupte politifolk har tatt penga. Og dopet. Blant dem er innsatsleder Tom (Kyrre Hellum), og han som holder alle pressekonferansene (Gard Eidsvold).
Les også: – Politisk korrekthet har nesten blitt tøft
De sleipe, korrupte, søkkrike i blått har ikke stukket av med pengene løpet av disse seks årene. De er fortsatt politifolk, nå opptatt av å redusere kriminaliteten i Oslo med 20 prosent innen 2020. Søkkrike skurker eller ei, de er mest opptatt av å sminke kriminalstatistikken i Oslo, litt sånn som i «The Wire» og andre realistiske krimserier som viser hvor korrupt politi, politikere og andre høyt på strå i samfunnet kan være.
Uansett – nå som eks-sjåfør Robin er ute, og han raskt får sitt håp knust om å få bli advokatpraktikant (velkommen til den forutsigbart tøffe virkeligheten, gutt), begynner Vera og guttas jobb med å finne de 150 millionene som de sleipe politifolka tok for seks år siden.
De stikker kjepper i hjula for innsatsleder Tom. De har nemlig en hacker på laget, som lett kommer inn i all politikommunikasjon, mailer, dokumenter, u name it. Dermed finner de lett ut at Tom har tvunget en mindreårig asylsøker og tyster til å lure en annen gutt med innvandrerbakgrunn til å prøve å sprenge en bil i Oslo sentrum. Operasjonen skulle sette politiet i godt lys, og korrupte politifolk skyr ingen midler for å se bra ut.
Les også: Kvinner i under 20 prosent av nøkkelfunksjonene
Heldigvis slipper den unge gutten fri, da Vera og gutta (og hacker-jenta) fort skjønner at politiet har brukt en mindreårig tyster til å lure gutten med på attentatforsøket. Innsatsleder Tom er ikke like smart. Han har plutselig bare glemt den unge tysteren han pressa med på bombekomplottet, for når sjefen hans spør hva faen som gikk feil, skjønner han ikke hvem som kan ha plapra.
Heldigvis for Tom består «Rekyl» av et veldig lite univers. Her finnes i praksis ikke noe PST, KRIPOS, spesialetterforskere, tekniske etterforskere, nettekspertise eller sprengstoffeksperter som kunne ha sett nærmere på bombeattentatet, spurt hvor eksplosivene kom fra, attentatguttens bakgrunn, opptrening, motiv – eller når gutten ble sluppet fri, uten noe mer dikkedarer kanskje ha spurt – så hvem lagde denne bilbomben da? Det kunne gitt «Rekyl» en anelse nerve og substans.
Å henge seg opp i sånne manusmessige svakheter, og logiske brister, sammenhenger og mangel på konsekvens er kanskje å være litt streng. Dette handler jo tross alt om de etthundreogfemti millioner kronene, som Syndikatet skal ha tilbake. Nå! Etter seks.lange.år.
Skulle det være noe uklart om hva «Rekyl» handler om, blir handlingen heldigvis forklart og snakket om av skuespillerne underveis.
– Saken var jo ganske tynn da. Jeg tviler på at dette hadde holdt i retten, sier en plaget politijurist. Det er så sant som det er sagt.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.