Nye takter

Morsomt tokt

Her kommer Olavs menn. Den morsomste horden av vikinger siden Hårek den hardbalne.

Bilde 1 av 2

KOMEDIE

«Vikingane»

NRK Nett-TV i dag/NRK1 neste fredag

Hva er viktigst i et forhold. Å ikke gi slipp på seg selv eller respektere partneren? De barske krigerne i den første norske vikingkomedien siden Prima Veras «Soga om Olav den hellige» er ikke redde for å snakke om de nære ting.

For de framstår umiddelbart som temmelig barske typer, som den veldige høvding Olav i Norheim (Henrik Mestad), ikke helt sikker på en fryktbasert lederstil er hans greie. Den fryktinngytende Frøya (Silje Torp), som reiser i viking for å ha seg med munker, før hun pynter seg med deres edle deler.

Her er den veldige krigeren Arvid (glimrende spilt av Nils Jørgen Kaalstad), uredd og sart på en gang, som erfarer at parmiddager og dikt-kvelder kanskje ikke er helt hans greie. Her er Orm – Kåre Conradi i rollen, og akkurat som navnet hans ganske åpenbart avslører, er landsbyens usle snik – i tillegg til sin tids Toralv Maurstad. Han får en frende i Rufus, den jålete, kultursjokka trellen fra Roma, spilt av «Lilyhammer»-stjerna Trond Fausa Aurvåg.

Dette er vikinger som i de første episodene overrasker og morer nesten hver gang noen åpner munnen, for de har et ordforråd av vår tid og er like redde for å dumme seg ut og gjøre ting annerledes som vi er i dag. Det ligger mye effektiv komedie i den kontrasten.

Det er mye morsomt som blir servert, men komedien har det med å dabbe av når dialogbaserte sketsjer får holde på for lenge. Kåre Conradi kan oppleves på sitt morsomste, men er best i små doser. Det samme må sies om trellen Rufus.

En annen innvending er at karakterene blir litt for like i personlighet, akkurat det samme ordforrådet og samme mentalitet. Den er morsomst når den klarer å være elegant, og minst når den bare er ekstrem. Handlingen hadde hatt godt av litt mer variasjon, og humorinnslag av mer infam, slem og satirisk snert.

«Vikingane» er altså ikke en norsk «Sorte Orm», ikke er den like mørk som «Dag» heller. Komedien er lett absurd, litt «Asterix» og av tjukkeste «Lilyhammer»-slekt, underfundig, harmløs og dustete. Etter å ha sett fire episoder på rad, føles det som om jeg har blitt fortalt den samme vitsen i litt forskjellige versjoner. Komi-fans kan jo vurdere det selv, ettersom NRK slipper alle episodene samtidig på nettet i dag.

Når det er sagt, opplevd i en halvtimes avsnitt på fredagskvelden etter «Skavlan», kan og burde vikinghumoren bli en hit denne høsten. At serien har såpass sein sendetid har å gjøre med bestialitetene som forekommer nå og da, for vikinger er og blir vikinger. Sagt på en annen måte – det er ikke noe poeng å bli for nært knyttet til noen i denne landsbyen.

At serien som er skapt, skrevet og regissert av Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen, foregår i en helt annen setting enn et norsk kontorlandskap, føles friskt og ganske så befriende. Dessuten er jo ikke Atle Antonsen med.

Komedien er spilt inn i Vikinggarden på Karmøy, som sørger for å gi en svært realistisk ramme, og kostymene gir serien et minst like overbevisende historisk univers som vi har sett i den amerikanske (gørrkjedelige) «The Vikings». Forhåpentligvis klarer NRK og Viafilms norske versjon å ta vikingene tilbake fra amerikanerne. «Vikingane» sørger i hvert fall for å avkrefte myten om at vikinger gikk med horn i hjelmene.

Mer fra Dagsavisen